(til respirasjon), apparat for kunstig åndedrett. Vanligst er forskjellige typer respiratorer som kobles direkte til pasientens luftvei via en tube ført ned i luftrøret. Disse brukes meget ved langvarige operasjoner, bl.a. for å sikre jevn oksygen- og anestesimiddeltilførsel og utluftning av karbondioksid (kullsyre), og for å sikre utvidelse av lungene og hindre sammenfalling av de små lungeblærene. Det brukes da gjerne et visst overtrykk. Denne form for respirator brukes videre ved en rekke forskjellige sykdommer og skader, f.eks. hos bevisstløse eller andre alvorlig skadede, forgiftningstilfeller, akutte hjertesykdommer og visse infeksjonssykdommer for å sikre oksygentilførselen. Videre har slike respiratorer en stor og viktig rolle i den postoperative behandling av pasienter som har gjennomgått store operasjoner, f.eks. hjerteoperasjoner, operasjoner på store blodårer, og andre omfattende og langvarige operasjoner. I denne første postoperative fase vil pasienten være svak og medtatt og derfor puste dårlig, hvilket kan føre til alvorlige komplikasjoner. Respiratorbehandling vil overta pustingen for pasienten i denne viktige perioden. Behandlingen er resurskrevende og skjer i spesielle avdelinger – intensivavdelinger – under ledelse av anestesileger og spesialsykepleiere.
respirator
- Uttale
- respirˈator