relativisme

Den kulturrelativistiske formen for relativisme er den som blir oftest forsvart. Ifølge kulturrelativismen er det nettopp kulturen som bestemmer de rådende standardene og som derfor avgjør hva som er kunnskap, sannhet eller etisk rett/galt innen en bestemt kultur.

Det siste poenget understreker relativismens radikale aksept for andre kulturer. På mange måter har den moderne relativismen vokst ut av postkoloniale trender som fulgte den vestlige avkolonialiseringen av ikke-vestlige nasjoner og land. Under den vestlige imperialismen var både etikk og vitenskap viktige elementer for å understreke vestlig overlegenhet over den øvrige verden. Vestlig overlegenhet både i forhold til vitenskap og etikk fungerte her som ytterligere legitimering av politisk dominans og undertrykkelse.

I kjølvannet av imperialismen var det derfor mange som hevdet at både vitenskap og etikk måtte fire på sine imperialistiske tendenser. På samme måte som vi skal ha respekt for andre land og kulturers rett til politisk selvbestemmelse og til å definere sine egne lover, ble det hevdet at de også hadde en likeverdig rett til å definere sin egen etikk, kunnskap, sannhet og standarder om kunnskap.

Vi kan med andre ord ikke presse vår etikk eller vitenskap på andre land ved å hevde at den er riktig rent objektivt sett og uavhengig av kulturell kontekst. Relativismen kan derfor utgjøre et forsvar for toleranse, siden den slår fast at hverken kunnskap eller etikk eksisterer uavhengig av en gitt kulturs historisk betingede standarder

En vanlig utfordring for denne posisjonen er å bestemme nærmere hva som skal regne som en kultur: er det nasjonen, sivilisasjonen, staten, den religiøse tilhørigheten, kulturell eller sosial gruppe, økonomisk klasse som har hevd på å representere ens kultur? Det er videre vrient å avgjøre hvordan en slik kultur bestemmer eller samler seg om visse standarder, siden det for de aller fleste grupper hersker stor uenighet og splid innad.

I vår multikulturelle verden er dessuten mange individer medlemmer av flere ulike grupper og kulturer på en gang og for en kulturrelativist er det vanskelig å avgjøre hvilken kultur som bestemmer de relevante standardene i et gitt tilfelle.

• Les mer om kulturrelativisme.

Subjektivismen unngår en del av disse problemene ved å hevde at det utelukkende er individets egne aksepterte standarder som gjelder. Posisjonen er følgelig radikalt atomistisk i den forstand at min sannhet eller min etikk ikke på noen måte trenger å gjelde for andre med mindre vi skulle finne på å ha samme standarder.

Et problem ved en slik posisjon er at individet aldri kan ta feil så sant det bedømmer ting og fenomener i tråd med egne standarder. Det følger også at uenighet om et fenomen mellom to individer ikke trenger å få følger for noen av dem, siden begge kan tviholde på sine egne standarder og trenger ikke på noen måte å ta inn over seg andres innsikt.

• Les mer om subjektivisme.