Rekonstruksjon er det å rekonstruere, gjenoppbygge, restaurere eller omdanne. Ordet brukes også om en rekonstruert modell.

Faktaboks

Uttale
rekonstruksjˈon

Innenfor språkvitenskap er rekonstruksjon en metode for å etablere hva som har vært de opprinnelige formene av ord eller ordstammer i et språk.

Målet med metoden er å rekonstruere lydsystemet eller grammatikken i det opprinnelige språket, som ofte blir kalt urspråk. En rekonstruert form er dermed en form som det ikke finnes (skriftlig) belegg for, men som man kan si at høyst sannsynlig har vært opphavsformen til eksisterende former på senere stadier i språket.

Slike hypotetiske, opprinnelige former er gjerne markert med en stjerne (*) i litteraturen for å vise at de er rekonstruerte.

Rekonstruksjon brukes mest på fonologiske og leksikalske systemer og har spilt en sentral rolle i inndelingen av verdens språk i et såkalt genetisk system. Morfologisk og forsøksvis syntaktisk rekonstruksjon kan også bidra med viktig informasjon om språks opphav.

Framgangsmåte

Rekonstruksjon er nært forbundet med det som kalles den komparative metoden. Oftest har man to eller flere språk med antatt felles opphav som utgangspunkt for en sammenlikning, og man kartlegger først alle regelmessige korrespondanser som finnes mellom språkene.

Et eksempel på en regelmessig korrespondanse mellom de germanske språkene og de romanske språkene er ord der de germanske språkene har f som første lyd, som ‘far’ og ‘fot’ (tysk ‘Vater’, ‘Fuß’; engelsk ‘father’,‘foot’), mens de romanske språkene har lyden p (spansk ‘padre’, ‘pie’, fransk ‘père’, ‘pièd’).

Denne regelmessige korrespondansen gir indikasjoner om at urspråket, altså det felles opphavsspråket for romanske og germanske språk, hadde en lyd i denne posisjonen som har vært utgangspunktet for begge lydene i de belagte språkene.

For å finne den mest sannsynlige forklaringen på hva som har vært et ords form i urspråket man er interessert i, ser man gjerne på utbredelse; hvor mange språk som har den ene og den andre lyden. I tilfellet med f/p har man gått ut fra at indoeuropeisk hadde p, og at f i germansk hadde utviklet seg fra p, fordi de fleste andre språk i den indoeuropeiske språkfamilien hadde p i denne posisjonen.

At lydendringen fra p til f i seg selv er mulig og sannsynlig, er også et viktig moment innen rekonstruksjon. Om en lydendring er mulig eller sannsynlig undersøkes ved å se på om den har forekommet i noe språk vi kjenner til, og eventuelt om det er en vanlig endring. Jo hyppigere endringen forekommer, jo mer sannsynlig er den. En endring fra en lukkelyd (som p eller b) til en frikativ (som f eller v), er kjent fra historien til andre språk. For eksempel ble den latinske lukkelyden b inne i et ord til en frikativ i spansk, som latin ‘habere’, å ha, som utviklet seg til gammelspansk 'aver'.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg