viskose
Viskosestoffer kan ha pent, litt tungt fall og oppleves som behagelige mot huden. De brukes ofte i kjoler og bluser som skal draperes pent over kroppen.
viskose
Av .

Regenererte fibre er kunstige tekstilfibre som er laget av naturlige råstoffer. Regenererte fibre kan lages av materiale fra både planter og dyr, men den viktigste råvaren har så langt vært skog (cellulose) og avfall fra bomull- og matproduksjon (som oftest også cellulose). Alle kunstige fibre skal merkes med den prosessen som fibrene er fremstilt gjennom, og ikke den råvaren som er benyttet.

Faktaboks

Uttale
regenerˈerte fibrer

Den eldste kunstige fiberen var en regenerert fiber og funnet opp rundt århundreskiftet fra 1800 til 1900-tallet. Etter at de syntetiske fibrene kom på markedet fra 1939, overtok de mye av markedet til de regenererte fibrene. Etter 2010 er interessen for regenererte fibre voksende fordi man ønsker å benytte fornybare råvarer og nedbrytbare produkter.

Egenskaper

Fordi regenererte fibre, som andre kunstfibre, er laget av mennesker, varierer deres egenskaper mye. De cellulosebaserte fibrene tar ofte opp svært mye fuktighet, brenner lett (som papir) og er ikke termoplastiske. Egenskapene kan også variere, innen visse grenser, ved styring av de kjemiske reaksjonene under fremstillingen og de fysiske forholdene under spinneprosessen. Dette gjelder for eksempel diameter, tverrsnittets form og styrke. Se den enkelte fiberen for mer detaljer.

Typer og produksjon

De regenererte fibrene fremstilles av naturlig forekommende polymerer som løses opp og gjenvinnes i fiberform. Dette kan gjøres gjennom viskosemetoden (viskose og modal) eller kobberoksidammoniakkmetoden (cupro). Produksjonen kan også foregå slik at den kjemiske sammensetningen endres. Dette kalles derivatfibre eller acetatmetoden, og fibrene kalles acetat og triacetat. Alginat og gummi er også regenererte fibre.

De vanligste regenererte fibrene er fremstilt av cellulose, enten tremasse eller bomullsavfall, i økende grad også bambus. De kalles viskose, modal, lyocell og cupro, tidligere kalt kobbersilke. Navnet på fiberen varierer med prosessen de er laget med og ikke råvaren. Det fremstilles også regenererte fibre av proteinholdig materiale, men foreløpig i ubetydelige mengder, for eksempel av kasein i skummet melk (melkefiber).

Historie og bruk

Hilaire de Chardonnet

Den første regenererte fiberen ble fremstilt av franskmannen Hilaire de Chardonnet i 1889.

Hilaire de Chardonnet
Science Photo Library.

Den første regenererte fiberen ble fremstilt av franskmannen Hilaire de Chardonnet i 1889 av cellulosenitrat og ble kalt kollodiumsilke. Den gikk fort ut av produksjon. I de to påfølgende årene ble det utviklet to regenererte cellulosefibrer: cupro, til å begynne med ofte kalt kobbersilke eller Bembergsilke, og viskose. Cupro ble mye brukt helt opp i 1950- og 1960-årene. Etter en nedgang i de etterfølgende årene har den kommet sterkere tilbake.

Viskosefibre har hatt en viss betydning hele tiden og utgjorde i 2018 seks prosent av den globale fiberproduksjonen. Interessen for viskose vokser, ikke minst for å finne mindre miljøbelastende erstatninger for bomull og polyester. Etter andre verdenskrig kom modal, en modifisering av viskose, der noen av viskosens egenskaper er forbedret. Etter år 2000 har viskose markedsført som «bambus» eller «bambusviskose» fått stort gjennomslag fordi fiberen ble markedsført som en naturfiber, med sterke og udokumenterte påstander om gunstige miljø- og bruksegenskaper.

Helt fra de første regenererte fibrene fra slutten av 1800-tallet og frem til i dag har produksjonen og ikke minst markedsføringen av viskose handlet om å erstatte de dyrere naturfibrene. De har derfor vært gitt navn som skaper assosiasjoner til de naturfibrene de er tenkt å erstatte, som kunstsilke og cellull, eller forsøk på å fremstille dem som naturfibre som gjennom navn som bambus eller bambusviskose. Forskriften om fibermerking er et resultat av den forvirringen dette skapte, da bruken av kunstfiber vokste på midten av 1900-tallet. Det ble da vanskelig for forbrukere å oppfatte forskjellen på naturfibre og billigere, og ofte også dårlige etterligninger. De regenererte fibrene har mange gode egenskaper, og kunne som de syntetiske fibrene brukes og markedsføres basert på egne gode egenskaper i stedet for å lene seg på de naturmaterialene de ikke er.

Miljøproblemer

Miljøproblemene i tekstilproduksjon og forbruk er sammensatte, og delvis ulike for de ulike fibrene og etterbehandlingene. Se derfor de spesifikke fibrene for mer detaljer. Den enorme veksten i forbruket av klær og andre tekstiler fører med seg en stadig økning i alle de miljøproblemene som produksjon (spinning, farging, etterbehandlinger, strikking og veving, søm), emballasje, transport, bruk og avhending av tekstiler skaper.

Råvarereproduksjonen til regenererte fibre har flere fordeler. Det benyttes fornybare ressurser, det kan benyttes avfall fra annen tekstil- eller matproduksjon og ressurser som ikke krever så mye å produsere, slik som skog.

I produksjonen av fibrene, derimot, er de regenererte krevende. Det benyttes både uønskede kjemikalier og mye energi. Det forskes på å finne frem til alternative og bedre prosesser. Uønskede kjemikalier tilsettes også for å gi fibrene spesifikke egenskaper.

I bruk har de regenererte fibrene fordeler sammenlignet med de syntetiske fordi de ikke så fort blir skitne eller illeluktende. På den andre siden er flere av dem vesentlig svakere enn de syntetiske, og også enn bomull i våt tilstand. Det er lite kunnskap om hvorvidt de regenererte fibrene brytes ned, og om de dermed er en del av det økende problemet med mikroplast.

Det foregår mye forskning innenfor regnererte fibre, på jakt etter mindre miljøbelastende fibre til klær. De fleste av disse materialene er registrerte varemerker, for eksempel Sorona, Spider silk, Ingeo. Det er vanskelig å få innsyn i hvordan disse fremstilles, og dermed hvorvidt de er et bedre alternativ. Noen er basert på avfall fra annen produksjon, som Piñatex og Orange Fiber, noen på alger, som SeaCell, BLOOM Foam, noen på melk, som QMilk. Når de baserer råvaretilgangen på avfall, eller naturressurser som er biprodukter fra annen produksjon, er det i utgangspunktet bra, men selve produksjonen kan fortsatt være problematisk. Bruk av kjemikalier og energi er kjente problemer. Det er også reist kritikk mot utviklingen fordi innsyn er begrenset og makt blir konsentrert på få sterke aktører i konkurranse med naturfibrene som i hvert fall delvis produseres av små aktører over hele kloden.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ingun Grimstad Klepp og Tone Skårdal Tobiasson (2020). Lettkledd. Velkledd med lite miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen
  • Klepp og Tobiasson (2019). Lettstelt. Rene klær med lite arbeid og miljøbelastning. Oslo: Solum Bokvennen.
  • Søm: materialkunnskap (1995): Oslo: Yrkeslitteratur as.
  • Morton W E and Hearle J W (2008). Physical Properties of textile fibres. Manchester : The Textile Insitute

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg