i psykoanalytisk terminologi betegnelse på jeg'ets tendens til å finne en balanse mellom de indre impulser og omverdenens krav. Dette forutsetter at individet har evne til å oppfatte omgivelsene på en realistisk måte, sammen med en viss grad av kontroll over primitive drifter og affekter. Se også jeg.
realitetsprinsippet
- Uttale
- realitˈetsprinsippet