kjernekraftulykker

Alle kjernereaktorer er konstruert på en slik måte at de ikke kan eksplodere på samme måte som en kjernefysisk bombe. Men det foreligger andre muligheter for at reaktoren kan bli ødelagt eller springe lekk og at radioaktivitet kan bli spredt til omgivelsene. Ved blant annet hjelp av sikrings- og kontrolltiltak, automatisk stopp av reaktoren hvis uhell skulle inntreffe søker man å oppnå at det bare skal være en teoretisk mulighet for at et uhell med skadelige følger skal forekomme. Gjennomførte beregninger viser at sannsynligheten for store reaktoruhell er minimal. Men slike beregninger vil alltid være usikre. Uforutsette ting kan inntreffe. Spesielt vil menneskelig svikt kunne føre til alvorlige ulykker.

Ved de store reaktorhavariene i Harrisburg i USA i 1979 og Tsjernobyl i Ukraina i 1986, kunne årsakene føres tilbake til menneskelige feil i form av overtredelser av gjeldende sikkerhetsbestemmelser. For å hindre lignende ulykker legges det stor vekt på automatiske sikkerhetsanordninger som skal være vanskelige å sette ut av funksjon. Dessuten vil reaktorer i det tidligere Sovjetunionen, i likhet med vest-europeiske og amerikanske reaktorer, bli utstyrt med sikkerhetstanker som skal hindre eller begrense radioaktivt utslipp om reaktoren kommer ut av kontroll.

Inntil 2016 har man totalt hatt 16 000 reaktorår på verdensbasis. Under denne driftsperioden har det forekommet tre store reaktorhavarier. Bortsett fra ulykken i Tsjernobyl har ingen arbeidere ved kjernekraftverk eller sivile omkommet direkte som følge av stråleskader etter en kjernekraftulykke.

Etter hver ulykke gjennomgås sikkerhetsbestemmelsene og sikkerheten øker. Med den erfaringen man nå har med vestlige reaktortyper, er det grunnlag for å si at personrisikoen ved bruk av kjernekraft er betydelig mindre enn risikoen ved bruk av de fleste andre energikilder. Risikoen for spredning av plutonium vil, til tross for streng kontroll, alltid være til stede, men den må vurderes mot de muligheter som allerede foreligger for at de som ønsker tilgang til kjernevåpen, selv kan produsere de nødvendige materialene.

I 1957 oppstod det brann i en grafittmoderert reaktor i Windscale (nå kalt Sellafield) i Nord-England i forbindelse med igangsettelsen av reaktoren. Brannen medførte så store mengder utslipp av ¹³¹ I at det i noen uker måtte settes restriksjoner for bruk av matvarer fra et nærliggende område for at ikke fastsatte grenser for strålebelastning skulle bli overskredet.

I mars 1979 sviktet pumpene for kjølevannet til en lettvannsreaktor på Three Mile Island, nær Harrisburgh i Pennsylvania, USA. Reaktoren stoppet automatisk slik at kjedereaksjonene døde ut straks pumpene sviktet. Men av en total termisk effekt på 2500 MW kom 200 MW restvarme som fortsatt utvikles en tid etter at reaktoren stenges. Temperaturen i reaktoren fortsatte derfor å stige i et par døgn, og så lenge temperaturen steg, var faren for eksplosjon av reaktortanken til stede. Dette kunne har ført til betydelige utslipp av radioaktive produkter. Det ble derfor truffet tiltak for evakuering av befolkningen, uten at dette ble nødvendig. Da trykket i reaktortanken steg, åpnet noen sikkerhetsventiler seg og radioaktiv gass begynte å sive ut, men i så små mengder at det ikke representerte noen fare for befolkningen. Ulykken førte imidlertid til store materielle skader. Reaktoren var totalt ødelagt. Ved opprenskingen, som tok 10 år og kostet omkring én milliard dollar, konstaterte man en delvis smelting av brenselstavene.

I april 1986 oppstod det brann i en grafittmoderert, vannkjølt reaktor i Tsjernobyl i Ukraina i forbindelse med eksperimentering med turbogeneratorene som ble drevet av reaktoren. Reaktoren var kjørt ned for årlig vedlikehold og var ikke i ordinær drift. For å gjennomføre eksperimentene, gikk operatøren utenom de fastsatte rutiner for start av reaktoren, og den kom ut av kontroll. I løpet av kort tid steg reaksjonshastigheten og den termiske ytelsen. Siden kjølingen samtidig var nedsatt førte dette til at kjølevannet fordampet. Dette er fatalt i en reaktor som har en positiv voidkoeffisient. Dermed økte temperaturen ytterlige inntil brenselet ble pulverisert i den sterke varmen. Det oppstod en dampeksplosjon i reaktoren og reaktorbygningen. Med en ødelagt reaktorbygning fikk grafitten tilgang på luft, og det oppstod en eksplosjonsartet brann. Reaktoren i Tsjernobyl atskilte seg fra amerikanske og vest-europeiske reaktorer ved at den ikke var bygd inn i en inneslutningstank. Dette er senere blitt påbudt også for reaktorer i Russland og andre land i det tidligere SSSR. Også på en rekke andre områder er det foretatt endringer av sikkerhetsanordninger og -regler for å hindre nye ulykker.

I mars 2011 ble Japan rammet av et jordskjelv med påfølgende tsunami. Fukushima-kraftverket på nordøstkysten av Japan ble ikke ødelagt av selve jordskjelvet, men som følge av den påfølgende tsunamien sviktet strømforsyningen til anlegget. Dieseldrevne nødaggregater ble også slått ut av tsunamien, og mangel på kjøling medførte branner og eksplosjoner i flere reaktorer. Dette medførte spredning av radioaktive stoffer til omgivelsene. Reaktorene var blitt automatisk avstengt etter jordskjelvet, men restvarmen medfører fortsatt energiutvikling og behov for kjøling i lang tid etter at kontrollstaver er satt inn og reaktoren er avstengt. Reaktorkjernen er nå stabilisert, men arbeidet med å kjøle ned reaktorene og begrense spredning av radioaktivitet pågår fortsatt.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over ulykker i kjernekraftverk og andre kjernefysiske anlegg. Bare hendelser som er registrert på INES-skalaen er tatt med.

• Three mile island-ulykken
• Tsjernobyl-ulykken
• Fukushima-ulykken
• kjernekraftverk
• kjerneenergi