godkjennelse; i folkeretten den forpliktende erklæring som avgis av statsoverhodet eller den han bemyndiger, hvorved en stat blir definitivt bundet til en mellomfolkelig avtale (traktat, konvensjon, pakt osv.).
Etter gammel internasjonal praksis foregår avtaleslutningen i to ledd, idet avtalen etter forutgående forhandlinger settes opp og undertegnes, f.eks. av utenriksministere eller delegerte, uten at det er meningen at den dermed skal bli bindende. Det blir den først når ratifikasjon har skjedd ved at partene har utvekslet ratifikasjonserklæring i særskilte dokumenter. Meningen er å få betenkningstid. Dessuten er forholdet at mange lands forfatning krever nasjonalforsamlingens samtykke til inngåelse av traktater, som i den norske Grunnlovens § 26, når det gjelder traktater av særlig viktighet eller traktater som nødvendiggjør en ny lov eller stortingsbeslutning. Samtykket innhentes da i mellomtiden mellom signatur og ratifikasjon. I dagligtale er det ofte dette Stortingets samtykke som – i unøyaktig språkbruk – kalles ratifikasjon.
En ratifikasjon må være ubetinget, med mindre traktaten uttrykkelig tillater ratifikasjon med forbehold, noe som ofte er blitt et tvistepunkt ved mangesidige traktater fra nyere tid. Visse typer av avtaler, især mindre viktige, blir i regelen unntatt fra ratifikasjon og blir da bindende ved signaturen. Reglene om inngåelse av traktater er nå nedskrevet i en egen konvensjon, Wien-konvensjonen om traktatretten av 23. mai 1969.