Verdenssamfunnet har på ulike måter søkt å bekjempe rasisme. FNs hovedforsamling vedtok i 1963 Deklarasjonen om utryddelse av alle former for rasediskriminering. Organisasjonen har senere arbeidet for å gjøre erklæringen til et folkerettslig forpliktende dokument; dette skjedde da Den internasjonale konvensjon om utryddelse av alle former for rasediskriminering ble vedtatt i 1966 (trådte i kraft 1969).
Da Norge sluttet seg til konvensjonen i 1970, gjennomgikk man vår lovgivning for å bringe den à jour med konvensjonens krav. Dette resulterte først og fremst i to nye bestemmelser i den alminnelige straffelovs §§ 135 a og 349 a. § 135 a straffer den som «ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse» – eller som medvirker til dette. Til tross for et grundig forarbeid reiser bestemmelsen flere vanskelige tolkningsspørsmål. Ett er hvilke grupper som skal vernes. Etter at bestemmelsen ble vedtatt, har det dessuten dukket opp krav fra ulike grupperinger om å endre ordlyden, slik at også de kan bli beskyttet. I 1981 ble bestemmelsen utvidet til å omfatte diskriminering på grunn av «homofil legning, leveform eller orientering». Et annet problem er forholdet til bestemmelsen om ytringsfriheten i Grunnlovens § 100. Ved utarbeidelsen av § 135 a ble det klart forutsatt at denne ikke skulle krenke prinsippet om ytringsfriheten (se ytringsfrihet).
I flere saker er Høyesterett blitt forelagt spørsmålet om anvendelsen av § 135 a, herunder spørsmålet om hvorvidt bestemmelsen er i strid med Grunnloven. I noen av disse sakene har Høyesterett fastslått at ytringen ikke går ut over Grunnlovens grenser om ytringsfrihet og religionsfrihet. Dette var tilfelle i en plenumsdom fra 2002, hvor Høyesteretts flertall kom til at Grunnlovens § 100 hindret at en nazihilsen og appell kunne straffes etter § 135 a. I en dom avsagt av Høyesterett i plenum i 1997 kom flertallet derimot til at uttalelser bl.a. om at adoptivbarn enten bør reise tilbake til sitt opprinnelsesland eller la seg sterilisere, ble rammet av § 135 a. Flertallet fant at slike uttalelser ikke var beskyttet av Grunnlovens § 100. Mindretallet la avgjørende vekt på ytringsfriheten og stemte for frifinnelse. For mindretallet var det viktig at uttalelsen var fremsatt i et partiprogram.
I forbindelse med en bredere reform av lovgivningen mot ulike former for diskriminering, ble det i 2005 innført en ny diskrimineringslov: lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv. av 6. mars 2005 nr. 33. I følge lovens § 1 er formålet «å fremme likestilling, sikre like muligheter og rettigheter og å hindre diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion og livssyn». Loven trådte i kraft 1. januar 2006 og håndheves av Likestillings- og diskrimineringsombudet.
Samtidig ble det gjort endringer i straffeloven § 135 a (rasismeparagrafen); målet med endringen er å sikre et mer effektivt vern mot de mest hatefulle og rasistiske ytringene. De viktigste endringene var at skyldkravet ble endret til også å omfatte grov uaktsomhet, at ytringen kan være straffbar selv om den ikke er oppfattet av offentligheten, at symboler også kan sees som en ytring i lovens forstand og at det ble presisert at også sekulære livssyn er omfattet av vernet i § 135 a. Strafferammen ble ved samme anledning hevet fra to til tre år.
§ 349 a forbyr rasediskriminering i næringsvirksomhet. Bestemmelsen har vist seg å spille liten rolle i praksis. Dette kan skyldes at man må bevise at vedkommende person er nektet service på grunn av sin rase osv. Også § 349 a fikk (1981) det samme tillegg om diskriminering pga. homofili.
I arbeidet mot rasisme i Norge har lovgivning ikke alltid vist seg som et effektivt middel. Minst like viktig er det å drive aktivt holdningsskapende arbeid i hjem, skoler, arbeidsplasser og bredere offentlighet. Kampen mot rasisme og for økt toleranse for mangfold er en vedvarende utfordring som krever både historisk, språklig og etisk bevisstgjøring. I tillegg til dette vil en aktiv og bevisst sosial og økonomisk integreringspolitikk fra myndighetenes side være avgjørende for at nye minoritetsgrupper skal få like muligheter og rettigheter til deltakelse på sentrale samfunnsarenaer som utdannelse, arbeids- og organisasjonsliv.