Rasisme ble opptatt i Tysklands nazistiske ideologi i mellomkrigstiden og siden brukt som begrunnelse for utryddelseskrigen på østfronten og mordet på jødene i dødsleirene. Bildet viser overmalte butikkvinduer i Berlin i 1930-årene.
Norsk rasistisk graffiti fra omkring 1990.
rasisme, oppfatning eller sett av holdninger som bygger på forestillingen om at mennesket kan deles inn i distinkte «raser» og at disse kan rangeres som høyerestående eller laverestående på grunnlag av antatte sammenhenger mellom stiliserte biologiske og mentale eller kulturelle egenskaper. Innen moderne genetikk opererer man ikke med distinkte menneskeraser, men med glidende overganger mellom menneskegrupper, se mennesket (forskjeller mellom menneskegrupper); man har ikke kunnet påvise arvelige psykiske forskjeller mellom menneskegrupper.
Man kan i utgangspunktet skille mellom 1) hverdagslige former for rasefordommer og rasediskriminerende holdninger, 2) ideologisk rasisme og 3) vitenskapelig rasisme. Selv om forholdet mellom holdninger og handlinger ikke alltid er like entydig, kan alle de tre nevnte formene være med på å begrunne ulike former for rasediskriminerende praksis eller politisk forfølgelse og utryddelse av hele folkegrupper.
Rasediskriminering
Med rasediskriminering forstår man gjerne det å nekte individer eller grupper de samme muligheter og rettigheter som andre nyter godt av i et samfunn på grunnlag av biologiske eller etniske kjennetegn, trosbekjennelse, nasjonal opprinnelse eller andre egenskaper som kan gi opphav til raseforestillinger. Til de mest groteske historiske eksemplene hører innføringen av Nürnberglovene i Tyskland i 1935, som forbød ekteskap mellom jøder og såkalt ariske tyskere, og raseskillepolitikken i de amerikanske sørstatene og Sør-Afrika. Men også i land hvor alle grupper er formelt og juridisk likestilt, kan rasediskriminering foregå i mer skjulte og anonymiserte former, f.eks. i form av utestenging fra arbeids- og boligmarkedet, manglende tilrettelegging av utdanningstilbud eller gjennomsnittlig dårligere levekår. I slike tilfeller snakker man gjerne om strukturell rasisme, som ofte kan betegne ulike former for institusjonell diskriminering uten at disse uten videre kan føres tilbake til rasistiske holdninger på individnivå. Men den hverdagslige troen på at mennesker kan deles inn i «raser» på grunnlag av et «alminnelig inntrykk» av spesielt synlige ytre egenskaper som hår og hudfarge, kan også være med på å bygge opp under og forsterke slike former for diskriminering. Gjennom slike samfunnsskapte mekanismer kan «rase» i en viss forstand oppstå som et sosiologisk begrep, som opprettholdes ved at ulike grupper oppfatter og omgåes hverandre ut fra forestillingen om å tilhøre ulike «raser».
Diskriminering av minoriteter kan like gjerne ta utgangspunkt i religion, språk og kultur, og grensene til populære raseforestillinger kan her være flytende. Det er ulikt syn i fagmiljøene på om slik diskriminering også bør sees som en form for rasisme eller om det snarere dreier seg om nasjonalisme, etnosentrisme eller xenofobi . Man har i den forbindelse lansert begreper som kulturrasisme eller nyrasisme som betegnelse på et sett av kulurelt begrunnede holdninger og verdier som bygger opp om motstand mot innvandring av ikke-vestlige flyktninger og innvandrere. Dette skjer gjerne ut fra tanken om at befolkningen i en nasjon bare kan være i fredelig harmoni med seg selv når den er kulturelt ensartet og at etnisk og kulturelt mangfold nødvendigvis vil medføre økt vold og uro.
Raseideologier
Den spesielt farlige formen for antisemittisme og raseideologi som ledet frem til Nürnberg-lovene i Tyskland i 1935 var påvirket av den såkalte völkisch-bevegelsen. Etter at de tyske bøndene i 1870-årene ble rammet av en alvorlig jordbrukskrise, oppstod det en reaksjon mot alt det som ble oppfattet som uttrykk for moderne forfall: marxisme, liberalisme og internasjonal storfinans, som i den antisemittiske völkisch-litteraturen ofte ble personifisert ved jødene. Nazistene forsøkte også legitimere sin antisemittiske agitasjon med argumenter fra den antropologiske rasevitenskapen og med rasehygieniske argumenter om jødenes «forurensning av det tyske blodet». De raseantropologiske forskningsmiljøene greide aldri å levere noen overbevisende vitenskapelige argumenter for at jødene utgjorde noen distinkt rase i forhold til f. eks. tyskerne. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble imidlertid deler av den tyske forskningen tilpasset nasjonalsosialismens oppfatning av jødene som en rase som utgjorde "germanernes" arvefiende. Man la vekt på forestillingen om den såkalte jødiske «rasesjelen» og kulturrasistiske argumenter om den jødiske kulturen som en form for «åndelig smitte» - og koplet dette til en oppfatning om at jødene bedrev en medfødt politisk og moralsk undergravningsvirksomhet. Alle disse formene for rasisme ble opptatt i den nazistiske ideologien som begrunnet utryddelseskrigen på østfronten og mordet på anslagsvis seks millioner jøder i dødsleirene. Til arbeidsleirene sendte man i første rekke krigsfanger, østeuropeere, jøder, homofile og politiske fanger. Til utryddelsesleirene sendte man først bare jøder, siden også rom (sigøynere).
Både rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan således gjøres til instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. På 1800-tallet kunne forestillingen om den hvite rasens siviliserende oppdrag legitimere de europeiske kolonimaktenes undertrykkelse av og overgrep mot kolonifolkene. I land som Sør-Afrika ble raseideologi under apartheid-staten anvendt som begrunnelse for det hvite mindretallets undertrykkelse og utestenging av det svarte flertallet fra politisk deltagelse og fra en rekke andre viktige samfunnsarenaer. Også i Australia ble forfølgelse og overgrep mot aboriginene og utestenging av ikke-hvite innvandrere begrunnet ved hjelp raseideologiske holdninger og synsmåter («White Australia-politikken»).
Den vitenskapelige rasismen
En tredje form for rasisme, den vitenskapelige, er et forholdsvis moderne fenomen som først oppstod på 1700-tallet og som siden utviklet seg i flere ulike faser. Under inntrykkene av oppdagelser, reiseskildringer, kolonialisme og slavehandel forsøkte datidens europeiske naturforskere, historikere og filosofer å forklare og systematisere det iøyenfallende mangfoldet av folkeslag ved hjelp av rasebegrepet, som før hadde vært forbeholdt husdyr. Med opplysningstidens systematiseringsiver oppstod den såkalt klassiske rasismen, som betegner ulike forsøk på å lage biologisk begrunnede inndelinger av mennesker i raser med et bestemt innbyrdes hierarki. Den første systematiske inndelingen ble lansert av den svenske naturforskeren og botanikeren Carl von Linné.
Mens 1700-tallsrasismen i det store og hele var preget av opplysningstidens visuelle kultur og fascinasjon for formlikheter og forskjeller, var den romantiske rasismen mer opptatt av akustiske og kulturelle fenomener som språklig, musikalsk og åndelig begavelse. Diktere og spåkforskere som Friedrich Schlegel lot seg begeistre av indisk språk og diktning, og ut fra interessen for den nordindiske overklassen, de såkalte arierne, ble ideen om den «ariske rasen» som spesielt original og sivilisasjonsbyggende rase lansert som betegnelse på de folkene som talte såkalt indoeuropeiske språk.
På midten av 1800-tallet vender rasevitenskapen seg mer innover mot befolkningsgrunnlaget innenfor de europeiske nasjonalstatene, hvor såkalte to-raseteorier ble lansert av skribenter som den franske orientalisten Arthur Joseph Gobineau. Til grunn for to-raseteoriene lå forestillinger om at nasjonale kulturformer oppstod som følge av et gunstig blandingsforhold mellom en aristokratisk førerrase og et underdanig slavefolk. Fra midten av 1800-tallet ble skalleformen regnet som det aller sikreste kriteriet for å gjøre raseinndelinger, og man skilte mellom de såkalte kortskallene og langskallene. Skandinaviske raseforskere som Anders Retzius bidrog til å utvikle den såkalte kraniometrien, som er vitenskapen om måling av skalleformer, til en internasjonalt prestisjefylt vitenskap.
Med gjennombruddet for Darwins utviklingslære i andre halvdel av 1800-tallet inntreffer et nytt omslag i rasetenkningens historie. Under inntrykk av Darwins teorier om «survival of the fittest» begynte en rekke politikere, forfattere og vitenskapsmenn å bekymre seg over det moderne storbylivets og de moderne sosiallovenes forstyrrende innvirkning på det «naturlige utvalget», som i naturen sørget for at bare de sterkeste og mest livsdyktige overlever i naturen, mens de svakeste bukker under. Den såkalte eugenikken (arvehygienen) og senere rasehygienen forsøkte å rette opp denne antatte feilutviklingen ved at man forsøkte å hindre de såkalte «minusvariantene», eller uønskede arvebærerne, i å reprodusere seg (negativ eugenikk). Samtidig forsøkte man å legge de sosiale og miljømessige forholdene til rette for at de «verdifulle»” arvebærerne fikk gode formeringsbetingelser (positiv eugenikk). Norske rasehygienikere i kretsen rundt Halfdan Bryn og Jon Alfred Mjøen var således aktive pådrivere for steriliseringslovene som ble innført i Norge i 1934. Minst 128 romanifolk (tatere) i Norge ble sterilisert som ledd i denne politikken. I Tyskland overskred man etter hvert også barrieren mellom «retten til å leve» og «retten til å gi liv» da man på Hitlers ordre i 1939 iverksatte det såkalte eutanasiprogrammet som fratok 5000 åndssvake og funksjonshemmede og 70 000 sinnssyke retten til å leve.
Verdenssamfunnet har på ulike måter søkt å bekjempe rasisme. FNs hovedforsamling vedtok i 1963 Deklarasjonen om utryddelse av alle former for rasedisk ...
Les mer
Anbefalte lenker
Anbefalt litteratur
Malik, Kenan: The meaning of race. Race, history and culture in Western society, 1996. Finn boken i bibsys
Mosse, George L. Mosse: Toward the Final Solution. A History of European Racism, 1997. Finn boken i bibsys
Poliakov, Leon: The Aryan Myth: A History of Racist and Nationalist Ideas in Europe, 1974. Finn boken i bibsys.
Skorgen, Torgeir: Rasenes oppfinnelse. Rasetenkningens historie, 2002. Finn boken i bibsys