rase – husdyr. Det er særlig ytre kjennetegn som farge, avtegn, størrelse osv. som har kjennetegnet en dyrerase, men enkelte raser kan ha stor variasjon i disse ytre kjennetegn. Raser har normalt oppstått på grunn av menneskenes ønske om å avle uniformerte grupper av dyr som var gjenkjennelige, men også naturlig seleksjon kan ha utviklet spesielle raser. De fleste europeiske raser ble utviklet fra 1750-årene. I Norge ble storfe- og hesterasene definert fra 1850-årene. Det er de ansvarlige raseorganisasjoner som setter kravene til eksteriør og andre kjennetegn for en rase.
Det er en flytende grense mellom en rase og en populasjon, og en populasjon har normalt vært atskilt fra en annen over en lengre tid før den defineres som egen rase. Det er mange inndelingskriterier for husdyrrasene. De vanligste er: utviklingsgrad (naturraser, foredlede landraser og kulturraser), morfologiske karakterer (halelengde, hornform, hodeform o.l.), produksjonsretning (kjøtt, melk, kjøring, ridning osv.), ulik miljøtilpasning (fjellraser, sletteraser osv.) og geografisk utbredelse (norsk landsvin, dansk holstein osv.). Landrasene har som regel en lengre historie enn kulturrasene, og enkelte raser er bærere av sjeldnere arveanlegg enn andre og er derfor viktige å bevare. Mye av raseinndelingen er likevel noe kunstig og til hinder for et effektivt avlsarbeid. I Norge hadde vi i 1914 ca. 30 storferaser (hvert distrikt hadde sin rase), i dag har vi kun én dominerende melkerase.