tvangsmiddel som består i at bolig, rom eller person blir undersøkt i anledning av en straffesak. Reglene om ransaking er gitt i straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 15, jfr. Grunnlovens § 102.
Når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling som etter loven kan medføre frihetsstraff, kan det foretas ransaking av hans person (se kroppsvisitasjon), bolig, rom eller oppbevaringssted for å sette i verk pågripelse eller for å søke etter bevis eller etter ting som kan beslaglegges eller som det kan tas heftelse i. På nærmere vilkår kan det også foretas ransaking hos andre enn mistenkte, bl.a. når handlingen er foretatt eller mistenkte er pågrepet der. Dersom vedkommende ikke samtykker, kan ransaking som regel bare foretas etter rettens beslutning. Ordre fra påtalemyndigheten kan dog tre i stedet for rettens beslutning når det er fare ved å vente. Selv om det ikke foreligger beslutning fra retten eller påtalemyndigheten, kan en politimann foreta ransaking bl.a. når mistenkte treffes eller forfølges på fersk gjerning eller ferske spor. Så vidt mulig skal det være et vitne til stede ved ransakingen, og den skal foretas så skånsomt som forholdene tillater. Det skal settes opp rapport om ransakingen.