rallar

Anleggsslusken eller rallaren var en ufaglært mann på en lite stedbunden, midlertidig arbeidsplass. Fordi arbeidet som skulle utføres ikke krevde fagutdanning, var det ofte mange om beinet på samme sted. Arbeiderne sto i hard konkurranse med hverandre, og arbeidsgiverne brukte konkurransen for å presse lønningene nedover.

Et typisk trekk ved rallarene var deres radikalisme. De sto ikke med lua – eller snarere den typiske rallarhatten – i hånda, slik som for eksempel arbeidere med familier på stabile, stedbundne arbeidsplasser gjorde. Når det oppsto uenighet eller misnøye, pakket de sakene sine og takket for seg. Som unge, enslige, sterke og uvørne karer satset de på at det var liknende arbeid å få et annet sted.

Rallarene bygde først midlertidige arbeids- og bosteder med boligbrakker og verksteder, deretter gikk de i gang med å bygge for eksempel kraftstasjoner og samferdselsårer.

Det var mange ulike typer håndarbeid på arbeidsplassene, men mange rallarer var fjellsprengere. Rallarene arbeidet med enkle boremaskiner, hakke, spade og trillebår. Sjøl etter en viss maskinisering utover på 1900-tallet, forble arbeidet fysisk tungt og risikofylt. Lovverket ga ikke arbeiderne noe vern, og den enkelte var i stor grad ansvarlig for sin egen sikkerhet og helse.

Arbeiderne bodde tett sammen under svært enkle forhold. Arbeids- og leveforholdene på anlegget ga arbeiderne et kulturelt særpreg og fikk dem til å utvikle en særegen identitet og fellesskap, med vekt på solidaritet, ærlighet og raushet. Arbeiderne samlet inn penger til kolleger som ble skadet og til omkomne kollegers familie. Anleggskarene sto sammen mot ledelsen når det gjaldt overtid og lønnsdumping. Rallarer som brøt med felles normer for likhet, kunne bli utestengt fra arbeiderkollektivet.

For rallaren var det viktig å framstå som et «skikkelig mannfolk». Det hørte med at en tok noen sjanser i det farlige arbeidet, bagatelliserte smerter, fysisk utmattelse, «umandige følelser» og kunne «slenge med leppa». Lokalsamfunnene, hvor rallarene bodde så lenge anleggsarbeidet foregikk, var ofte skeptiske til de omflakkende, barske mennene. Skepsisen kunne ofte overkommes når menneskene ble bedre kjent med hverandre.

Anleggsarbeiderne sees ofte på som kjernen i den moderne norske arbeiderbevegelsen. Det var særlig to forhold som førte til at arbeiderne fant sammen og sto sammen. Det første var kontraktørene. Kontraktørene var mellommenn mellom oppdragsgiver (for eksempel staten) og arbeideren. De presset lønningene nedover, presset arbeiderne til å arbeide med høyere risiko, og valgte bare de yngste og sterkeste blant de konkurrerende arbeiderne, mens de eldre og ikke fullt så sterke ble tilsidesatt.

Anleggssluskene hatet kontraktørene, og tusenvis signerte underskriftslister mot dem som så ble sendt til Stortinget og regjeringen. Underskriftskampanjene bidro sterkt til å skape fellesskap blant rallarene. Det trengtes aktivister, komiteer og foreninger for å gjennomføre innsamling av underskriftene. Og det oppsto solidaritet på tvers av generasjonene: De yngre skjønte rett og slett at også de raskt ville bli gamle og tilsidesatt.

Det andre forholdet som styrket samholdet blant rallarene var det høye antallet alvorlige arbeidsulykker på anleggene. De som ble alvorlig skadd, hadde ikke andre utveier enn å gå til fattigkassa eller tigge blant arbeidskameratene. Arbeiderne forsto at kollektive pensjonskasser ville gi den enkelte et bedre vern mot risikoen for fattigdom når uhellet var ute. Veiarbeidere på Sør- og Vestlandet og i Trøndelag dannet egne foreninger som hadde pensjonskasser som fanesak. Representanter for disse foreningene møttes til et landsmøte i Kristiansand i 1893.

Rallarkulturen har ofte vært et tema innen kunsten. Mest kjent er kanskje Kristofer Uppdals roman Dansen gjenom skuggeheimen (1911–1924) som ble filmatisert i 1979 med tittelen Rallarblod. Det fins også en rekke kulturminner om rallarene, blant annet rallarviser og den 80 kilometer lange anleggsveien som ble til omkring 1900 i forbindelse med byggingen av Bergensbanen – kalt Rallarvegen.

• anleggsarbeider
• arbeiderbevegelse
• Norsk Arbeidsmandsforbund

• Bull, Edvard d.y. (1989): Arbeiderklassen blir til (1850–1900). Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 1. Oslo: Tiden Norsk Forlag
• Halvorsen, Solveig og Jensen, Lill-Ann (1995): Arbeidsfolk. Norsk arbeidsmandsforbund. Oslo: Norsk Arbeidsmandsforbund
• Helsvig, Kim Gunnar (2021): Norsk Arbeidsmandsforbund 1980–2020. Makt og motstand i hyperkapitalismens tid. Oslo: Pax
• Niemi, Einar; Myhre, Jan Eivind; Kjeldstadli, Knut (2003): I nasjonalstatens tid, 1814–1940. Norsk innvandringshistorie, redaktør Knut Kjeldstadli, bind 2. Oslo: Pax
• Odlaug, Kåre, (1955): Norsk arbeidsmandsforbund gjennom 60 år, tre bind. Oslo
• Schjerpen, Kristine (2011): Real «slusk» og barske karer: solidaritet og maskulinitet blant arbeiderne på vannkraftanlegget Nedre Vinstra 1947–1952. Mastergradsoppgave i Kulturhistorie. Oslo: Universitetet i Oslo