rørledning

Rør kan legges på dyp større enn 300 meter, og diameteren på rørledningen kan være opp til 1,5 meter. Diametere på 16–42 tommer (40–105 cm) er vanlig på norsk sokkel.

Den vanligste rørleggingsmetode er å sveise sammen rørene om bord på et rørleggefartøy. På grunt vann og over mindre avstander kan rørene også dras ut fra land etter hvert som nye rørlengder sveises på (bunntrekking). Rørledningen kan også legges ved spolemetoden, hvor rørene først sveises sammen på land og spoles opp på en stor trommel.

Rørledningene beskyttes gjerne mot utvendig korrosjon med asfalt og betongkappe, samt sinkanoder. De fleste rørledninger blir gravd ned, både av hensyn til fiskerier og for å beskytte rørledningen. Rørledninger på havbunnen kontrolleres utvendig med en ROV (fjernstyrt undervannsfartøy) og eventuelt av dykkere, og innvendig med instrumenter som føres av en pigg. Ved tilkobling til plattformenes stigerør og der forskjellige rørstrekk må kobles sammen under vann, brukes sveising i habitat, en slags dykkerklokke, eller arbeidet utføres med en ROV.

Rørledninger for ilandføring av olje fra norsk sokkel er blant andre Oseberg Transport System og Norpipe. Oljerørledninger fra felt i Nordsjøen går inn til terminalene på Sture, Mongstad, Kårstø og Teesside før oljen blir lastet på skip for eksport.

Det norske gasstransportsystemet er et nettverk av rørledninger med en samlet lengde på 8800 kilometer. Transportkapasiteten i det norske rørledningssystemet er 120 milliarder kubikkmeter (Sm³) tørrgass per år.

Gassrørledninger i Norge er Haltenpipe, Statpipe, Åsgard Transport, Vesterled, Langeled, Norpipe, Europipe, Zeepipe og Franpipe. Integrert i gassledningene blir rikgass renset på Kårstø, Kollsnes og Nyhamna for videre transport av tørrgass til kontinentet og Storbritannia.

• Norges kontinentalsokkel
• petroleumsutvinning
• petroleum
• petroleumsbrønn