røntgenstrålediffraksjon, spredning av røntgenstråler på en slik måte at intensiteten av den spredte strålingen varierer med retningen pga. interferenseffekter. Røntgendiffraksjon oppstår når strålingen går gjennom åpninger (spalter, hull) eller treffer hindringer av samme størrelse som strålingens bølgelengde, og spesielt når den treffer en rekke hindringer eller åpninger som er ordnet regelmessig i gitter slik at bidrag fra forskjellige gitterpunkter kan forsterke hverandre.
Historie
Fenomenet ble først påvist av B. Walter og R. W. Pohl 1909 ved stråling som gikk gjennom en smal spalte. M. von Laue påviste 1912 diffraksjon ved stråling som hadde gått gjennom krystaller, og W. L. Bragg viste samme år at man på grunn av diffraksjon får sterk refleksjon i bestemte retninger når røntgenstråling treffer krystaller. Se røntgendiffraktometer, røntgenkrystallografi.
Bruk
Røntgendiffraksjon har vært den grunnleggende metode for undersøkelser av krystallstrukturer, bestemmelse av elektronfordeling i krystaller, identifikasjon av krystallinske faser, bestemmelse av spenninger i krystaller og feil i gitterstrukturen. Også ikke-krystallinske faste stoffer, væsker og gasser undersøkes ved røntgendiffraksjon for å få opplysninger om struktur av de enkelte molekyler, elektronfordeling m.m. Sml. elektrondiffraksjon, nøytrondiffraksjon. Se også røntgenstråler.