rådhus

I Norge skulle rådmennene ifølge Magnus Lagabøtes bylov samles i byens gildeskåle, men i Oslo ser det ut til at de har fått sitt eget hus, Bjarnegården, allerede i 1320. Det har neppe inneholdt mer enn ett rom, eventuelt med forstue og kjeller. Etter de forskjellige branner ble det bygd nye til samme formål, i 1567 et av stein. I det nye Christiania ble et ennå eksisterende, ganske beskjedent rådhus bygd ved torget i 1641. I Bergen hadde byen allerede i 1560 kunnet overta det hus som fremdeles går under navn av det gamle Rådhus, og som var bygd i stein av Christoffer Valkendorf til eget bruk; i Trondheim ble rådmann Bastiansens likeså solide hus ervervet til samme formål i 1652. Men disse bygninger viste seg tidlig å være lite brukbare, noe som førte til mer tilfeldige ordninger – alt i alt var det smått med rådhus i Norge.

Etter bestemmelsene om kommunalt selvstyre av 1837 ble behovene mer merkbare, også i landkommunene hvor bygninger av rådhuskarakter fikk navn av herredshus. I løpet av 1800-tallet fikk flere byer egne rådhus.

Senere tiders sterke utvikling av den kommunale forvaltning har endret rådhusbygging fra nærmest å være en prestisjesak til å bli en nødvendighet for samling av de administrative organer.

Et karakteristisk eksempel på denne utvikling er rådhuset i Bergen, fullført 1974, som nærmest har karakter av ren kontorbygning, mens de representative hensyn er tilgodesett i hus av historisk verdi, som Hagerupgården og Håkonshallen.

Oslo Rådhus omfatter store kontorarealer, men er ellers en praktbygning, i sin idé preget av de middelalderske tradisjoner, på samme måte som rådhusene i København (1901) og Stockholm (1923).