pære

Dette er bladfellende trær og busker med hele blad og hvite (sjelden rødlige), tvekjønnete blomster i halvskjerm på fruktgrener. De blomstrer før eller under knoppsprett.

Frukten er botanisk sett en falsk frukt, (andre deler av blomsten, i dette tilfelle blomsterbunnen, inngår i fruktdannelsen). Det vanlige navnet på pære (og eple) er kjernefrukt. Skallet er grønt, rødt, brunt eller gulgrønt, og fruktkjøttet er hvitt og hardt før det blir mykt ved modning.

Pyrus communis (skogpære) finnes vill i Mellom-Europa , Sør-Europa og i Vest-Asia. Som samlenavn for dyrket pære brukes Pyrus communis var. sativa , men de fleste sortene er sannsynligvis hybrider med snøpære ( Pyrus nivalis ). Denne har runde, eplelignende frukter og regnes å være stamform for bergamottene , som har smeltende kjøtt. Sandpære (også kalt japansk pære, nashi eller eplepære; latinsk navn: Pyrus pyrifolia ) har også eplelignende fasong. De kinesiske sortene er mer pæreformet enn de japanske.

Bare tidlige og middels tidlige sorter kan nå full utvikling i Norge. Pæretreet er mindre hardført enn epletre, og også om sommeren trenger det mer varme. Pæretrær dyrkes i Sør-Norge opp til cirka 150 meter over havnet og mot nord til Nordland. Salgsdyrking foregår mest i Sogn og Hardanger, samt i noen bygder i Vestfold. Eksempler på sorter dyrket i Norge er 'Gråpære', 'Philip' og 'Moltke'. 'Conference' dominerer blant sortene som importeres til Norge.

De fleste norske pæretrær er podet på frøstammer av pæretre. Frøstammene blir til dels vegetativt formert, slik at grunnstammene blir mer ensartet. Grunnstammer av vanlig kvede (som ikke er vill hos oss) gir små, tidligbærende trær, men er lite hardføre. For visse svaktvoksende sorter er tilslaget på kvede mindre godt, og da brukes mellompoding med en annen sort. Kvede A er en vegetativt formert grunnstamme (klonstamme) som ofte benyttes. Før i tiden ble også rogn og asal brukt som pæregrunnstamme.

Pære inneholder normalt cirka 9 milligram vitamin C, 163 milligram kalium, 11,2 gram karbohydrater, 84 prosent vann og 198 kilojoule tilført energi per 100 gram spiselig vare. Pæretreet har typisk pælerot og står derfor støtt, og bør ha dyp jord.

Pæretreet var dyrket tidlig i oldtiden. I romertiden var dyrkingen lite utbredt, men den tok seg opp i Mellom-Europa fra 1200-tallet. Blant annet 'Gråpære' og 'Keiserinne' kjennes fra 1500–1600-tallet. I Norge er treet med sikkerhet dyrket fra cirka 1550.

• rosefamilien