purpur

Purpur er ett av de de eldste fargeordene. Fremdeles assosieres purpur med høytid, prakt og sosial status.

Ordet purpur kan spores tilbake til oldtidens middelhavskulturer, hvor porfyreos synes å henspille på mørk-fiolette fargenyanser, men også på glitter, heftig bevegelse og død. I Homers sanger står «purpurhavet» for høy sjø, og «purpurnatten» for krigerens død.

Eldre røtter til dette fargeordet har man ment å finne i gammelindisk (sanskrit), også der i tilknytning til dynamiske kvaliteter ved naturens liv.

I Platons systematisk-abstrakte ordning av fargene blir porfyreos bestemt som et kompleks av grunnkvalitetene hvitt, sort og blodrødt (erythron).

Et skritt på veien til en abstrakt vitenskapelig bestemmelse av den fargenyansen det her går om, ble tatt av Isaac Newton, som reserverte betegnelsen «purple» for de utenomspektrale fargetoner. I engelsk dagligtale brukes imidlertid ordet for «fiolett».

Johann Wolfgang Goethe arbeidet med å finne en riktig betegnelse for overgangen fra fiolett til rødt på fargesirkelen. Han prøvde seg blant annet frem med «ferskenblomst», før han til slutt bestemte seg for «purpur», selv om at han da brøt med antikkens bruk av purpur for fiolette fargenyanser.

I 1900-tallets fargeteorier dukket problemet om denne overgangsfargen opp gjentatte ganger. Blant andre var den russiske maleren Vasilij Kandinskij opptatt av den dynamiske karakteren til rødlige kontra blålige fargenyanser. Selv om han var inspirert av Goethe, unngikk han betegnelsen purpur. Maleren Paul Klee trakk den radikale slutningen at fargesirkelen rett og slett ikke er lukket; ifølge ham er fargesirkelen åpen mellom blått og rødt, og nettopp der skinner det guddommelige inn i fargenes verden.

Goethe var tidvis usikker på om purpur i streng forstand forekommer i naturen. Med en mindre streng definisjon må man kunne si at planteriket frembringer varianter av rosa som kan kalles purpur, og Goethe fremhevet også selv ferskenblomsten i denne sammenhengen.

Et annet fenomen, som Goethe merkelig nok ikke omtaler i sin fargelære, er purpurlys, som oppstår på snødekte fjelltopper eller gjennomsiktige skyer som en additiv syntese av oransje-rødt lys fra lav sol og spredt lys fra høy, blå himmel.

I den greske og romerske antikken ble purpur som pigment fremstilt i Fønikia av sjøsnegler (se purpursnegler). Fremstillingen av purpurfargestoffet (gresk foinix) gav antagelig også opphav til fønikernes navn. Purpur, som var meget kostbart, var i Rom forbeholdt keiseren og enkelte andre statusbærende personer.

Etter hvert lærte man å fremstille et billigere, rødt pigment av kermesskjoldlusen, som lever på kermeseik. Dette pigmentet lå på den røde siden av purpur og ble kalt skarlagen (gresk kokkos). Overkappene til romerske soldater var skarlagenfarget. Etter at europeere begynte å dra til Amerika, overtok skjoldlusen cochenille det meste av purpurproduksjonen.

Les mer i Store norske leksikon

• farge
• fargelære
• purpursnegler