jødisk fest, feires 14. adar (febr.–mars) for å minnes hendelsene som er beskrevet i Esters bok i Tanakh (Det gamle testamente). Teksten forteller om hvordan jødene i Persia ble reddet fra en planlagt masseutryddelse, planlagt av Haman, perserkongen Ahasverus´ (Xerxes 1) minister. Den 13de dagen i måneden adar skulle alle jødene i hele landet drepes og alle deres eiendeler plyndres. Boken forteller om hvordan den vakre dronning Ester (som holdt sin jødiske identitet skjult) sammen med Mordekai (hennes fetter/fosterfar) gjennom mot og kløkt klarte å snu situasjonen og hindre Hamans plan. Det hele ender med at kongen gir jødene tillatelse til å forsvare seg, og den onde Haman blir hengt. Angrepene på rikets jøder fant sted den 13de adar som planlagt, men jødene seiret over alt, ofte med assistanse fra kongens embedsmenn.
Dagen etter feiret jødene redningen, og kallte dagen purim etter loddene Haman skal ha kastet for å bestemme den nøyaktige dagen for utryddelsen. I den persiske hovedstaden, Susa, fortsatte kampene også neste dag. I byer som hadde bymurer på denne tiden, som Jerusalem, feires purim derfor den 15. adar (shushan purim). (Se Jerusalem – historie.) I skuddår, da det er to måneder adar etter hverandre, feires purim i den andre av disse. (Se kalender – den jødiske kalender.) Ifølge tradisjonen ble festen innstiftet av Mordekai selv(Ester 9,20–32).
Reglene for hvordan dagen skal feires finnes i traktaten Megilla i Talmud, som fastslår at alle jøder, både barn, kvinner og menn, er forpliktet til å høre opplesningen av Esters bok på denne gledesdagen. Det holdes en kveldsgudstjeneste i synagogen, der Esters bok leses fra en rikt utsmykket pergamentrull. Synagogene er vanligvis fulle av utkledte barn denne kvelden, og den mest populære rollen for småjenter er å være dronning Ester! Hver gang Hamans navn nevnes i teksten lager barna bråk med skrangler og tramper og ler.
Purim regnes som en av de "mindre" helligdagene, hvilket innebærer at sabbats- og helligdagsforbudene ikke skal overholdes. Videre er det en plikt å gi gaver til slekt og venner, almisser til de fattige, samt å holde et stort festmåltid. Det er også vanlig å holde kostymefester for voksne og barn, samt drikke godt med vin. Rabbinsk tradisjon sier til og med at man skal drikke så mye vin at man ikke lenger er istand til å skille mellom "forbannet være Haman" og "lovpriset være Mordekai"! Rollebytte er også en gammel tradisjon; i de gamle jeshivane var det f. eks. vanlig at læreren byttet rolle med sine studenter denne dagen. I Staten Israel er purimdagene en flere dager lang karnevalstid, ikke minst for barna. Mange steder holdes også et karnevalsopptog, kallt "adlayada".
At hendelsene som beskrives i Esters bok virkelig har funnet sted er ikke bekreftet gjennom moderne forskning, mange av opplysningene i teksten stemmer ikke overens med det vi vet om Xerxes´regjeringstid, andre gir et mer pålitelig bilde av livet ved det persiske hoffet. Selve teksten dateres nå gjerne til første halvdel av 300-tallet f.Kr.
Som alltid har jødisk fortellertradisjon (aggada, midrash) utviklet mange flere detaljer rundt hendelsene enn dem vi finner i selve bibelteksten. Disse gjør ofte fortellingen enda mer spennende. Esters bok beskrives ofte som en tidlig jødisk novelle, siden den inneholder mange typiske eventyrmotiver; som den mektige, men manøvrerbare kongen, den slemme og den gode dronningen, livet i kongens harem, skurken som får sin straff og helten som blir kongens fortrolige. Guds navn eller direkte inngripen nevnes ikke i teksten. Hendelsene egner seg godt for dramatisering, og det er derfor populært å lage små forestillinger i jødiske skoler og barnehager.
Uavhengig av hvorvidt hendelsene som beskrives i Esters bok virkelig har funnet sted, så fungerer feiringen av purim som en påminnelse om at det er mulig å befri seg fra undertrykkelse og overgrep i diasporaen. Dette er derfor en fest som feires av jøder fra alle retninger, og også av mange som ikke ellers praktiserer jødiske skikker.
Sekulære humanistiske jøder minner om at purimfesten kan også kan oppfattes som en ren vårfest, der man feirer at vinteren slipper taket.
Festen har også en del fellestrekk med gamle babylonske fester, og navnene Ester og Mordekai kan ha tilknytning til de mesopotamiske gudenavnene Istar og Marduk.