pungulv

Det finnes noen korte filmklipp av de siste pungulvene i Beaumaris Private Zoo i Hobart på Tasmania. Klippene viser et hundelignende dyr med svarte striper bakover på ryggen. Stripene er bredest og lengst over bakbeina. Pelsen er kort og ellers gråbrun. Halen er lang og stiv, og den smalner av utover mot enden. Føttene virker litt korte sammenlignet med en hund av samme størrelse. Ørene er relativt korte og runde. Pungulven ser ut til å ha brede kinn, muligens fordi kjevemusklene er kraftige. Snuten virker litt smal, men gapet er veldig stort. Den kunne altså åpne underkjeven veldig mye; mye mer enn en hund.

Pungulven var datidens største rovdyr med pung. Det finnes kun fire individer med kjent vekt: Hunner veide gjennomsnittlig 13,7 kilo og hanner 19,7 kilo, altså som en prærieulv eller middelsstor hund og langt fra som en ulv. Gjennomsnittlig kroppslengde var 108 centimeter og halelengde 53 centimeter. Pungulvens likhet med et middelsstort hundedyr kalles konvergent evolusjon.

Man tror at pungulven for det meste var nattaktiv og at den holdt seg skjult om dagen. Dette kan dog skyldes den intense jakten på den. Pungulven jaktet antakelig alene på små til middels store byttedyr, som wallabyer, pademeloner, unge kenguruer og mindre dyr. Byttene veide antakelig mellom fem og tolv kilo. Den må ha vært ganske langsom og prøvde antakelig å overraske byttedyret, for deretter å fange det etter en kort forfølgelse. Man gjetter på at det vide gapet var en tilpasning til å gripe store byttedyr. Pungulvens tenner ser ut til å være små og spinkle, sånn sett ligner den mer på etiopiaulven som jakter på gnagere.

På Tasmania levde pungulven i alle mulige habitater, fra skog til grassletter, men var neppe særlig tallrik. Den opprinnelige bestanden før europeerne kom er beregnet til mellom 2000 og 4000 dyr.

Pungulven kunne formere seg gjennom hele året og fikk opptil fire unger i kullet. En nyfødt unge veide antakelig rundt 0,6 gram. Drektighetstiden var omtrent én måned, deretter satt ungene fast på spenene i pungen i rundt tre måneder. De forlot pungen rundt fire måneder gamle, men diet fortsatt i flere måneder. Pungen åpnet seg bakover og hadde fire spener. Når ungene var for store til å få plass i pungen, ble de etterlatt i et hi til de var avvent melk. Moren gulpet opp mat til ungene. Voksne hanner hadde antakelig større territorier enn hunner og slåss seg imellom i paringstiden.

Konkurranse med og kanskje også predasjon fra dingoen bidro antakelig til slutten for pungulven på fastlandet i Australia for 3000–3500 år siden, kanskje sammen med en økende bestand av mennesker og klimaendringer.

Pungulven på Ny-Guinea døde ut samtidig med ankomsten av ville hunder for 2000–3000 år siden, så det er kanskje en sammenheng mellom disse to hendelsene. Det er mulig at den ny-guineanske pungulven fortjener status som egen art.

Pungulven overlevde på øya Tasmania, dit dingoen aldri kom. Her var det jakt og habitatødeleggelse som til slutt tok knekken på pungulven. Den ble ansett som et skadedyr, selv om dens skadevirkning på saueholdet knapt er dokumentert og ikke ser ut til å ha vært særlig omfattende. Svært få tilfeller av at pungulven drepte sauer er kjent. Gift, feller og våpen ble brukt i utryddelsen, støttet av en statlig skuddpremie i perioden 1888–1908 (på «Crown land») og andre skuddpremier i perioden 1830–1914. Imidlertid ble antakelig flertallet drept i snarer som egentlig var beregnet på å fange andre dyr, som wallabyer og pademeloner. Pungulven var ikke spesielt sky, og flere tilfeller er kjent der den nysgjerrig nærmet seg mennesker.

De britiske innvandrerne som kom til Tasmania fra 1803 innførte også tamhunden, som straks ble forvillet. Disse hundene tok mange sauer, mens pungulven i stor grad fikk skylden. De spredte også sykdommer, og det er mulig at epidemier var en viktig årsak til at bestanden av pungulv avtok og at arten til slutt forsvant helt.

Bestanden av pungulv var antakelig aldri særlig stor, og dens genetiske variasjon var antakelig liten. Den var en toppredator uten naturlige fiender. Den er et eksempel på en veldig sårbar art som raskt ble utryddet som følge av jakt, konkurranse og predasjon fra hunder og sykdommer fra hunder.

Utryddelsen av pungulven fra Tasmania framstår i dag som en særdeles ubegrunnet og uvettig hendelse. Det var ikke mange som talte pungulvens sak. Arten ble fredet 59 dager før Benjamin døde, men da fantes det neppe pungulver igjen i naturen. Arten var uansett funksjonelt utryddet (det fantes for få individer igjen til å føre arten videre) allerede på begynnelsen av 1900-tallet, kanskje allerede innen 1910. Det betyr at de europeiske innvandrerne klarte å utrydde pungulven i løpet av kun 100 år, basert på fordommer, uvitenhet og negative holdninger. Pungulven er blitt et symbol på uvettige utryddelser forårsaket av mennesker.

Det er utlyst en belønning på elleve millioner kroner til den som klarer å dokumentere en levende pungulv. Mange påstår at de har sett pungulv både på Tasmania og i Australia, men hittil har ingen klart å bevise det. Pungulven må regnes som utdødd.

• pungdyr
• Tasmania
• geirfugl
• dodo

• Natural Worlds: Filmklipp av pungulv i fangenskap

• Dickman, Christopher & Woodford Ganf, Rosemary (2007). A fragile balance : the extraordinary story of australian marsupials. Craftsman House, Melbourne.
• Helgen, Kristofer M. & Veatch, Elizabeth Grace (2015). Recently extinct australian marsupials and monotremes. S. 17–31 i: Wilson, Don E. & Mittermeier, Russell A. (red.). Handbook of the mammals of the world. Vol. 5. Monotremes and marsupials. Lynx Edicions, Barcelona.
• Holmes, B. & Linnard, G. (redaktører). 2023. Thylacine: The history, ecology and loss of the Tasmanian tiger. CSIRO Publishing, Melbourne.