pukkellaks

Pukkellaksen, spesielt hannene, får i gytetiden en karakteristisk pukkel på fremre del av ryggen. Samtidig blir under- og overkjeven forlenget. Både pukkelen og kjevene brukes av hannene når de kjemper med hverandre om hunnenes gunst, og når de viser seg fram for hunnene.

Under oppholdet i havet er pukkellaksen sølvblank, men når gytingen nærmer seg og den har vandret opp i elvene får den en olivengrønn farge, med antydning til rosa skjær. Buken er oftest lys eller hvit, mens halefinnen er plettet med mange svarte flekker. På engelsk kalles den pink salmon, et navn den trolig har fått på grunn av den rosa kjøttfargen.

Vanlig størrelse på kjønnsmoden fisk er cirka 2 kilogram, men lengden kan bli opptil 75 centimeter og vekta opptil 6,5 kilogram. Pukkellaksen er den minste av stillehavslaksene.

Som de fleste arter i denne slekten dør alle pukkellaks etter gyting. Når laksen kommer opp i ferskvann starter en reorganisering av kroppen, ved at spesielt hannene bruker mye energi på å bygge en kraftig pukker og lage kraftige kjever og tenner. All energien som brukes til dette, og til aktivitet i forbindelse med gytingen, kommer fra energien som er lagret i ulike vev i kroppen. Etter kort tid er alt fettvev brukt opp, og også muskulatur brytes ned for å skaffe energi til gytingen. Det er derfor etter hvert lite energirikt vev igjen i kroppen til pukkellaksen. Videre er immunsystemet lite effektivt, og individene blir ofte kraftig angrepet av blant annet sopp.

Pukkellaks har en fiksert toårig livssyklus. Gytingen skjer i elver og bekker seinsommer til høst, og yngelen klekker tidlig neste vår. Deretter vandrer yngelen nesten umiddelbart ned elvene og ut i havet. Til forskjell fra de fleste andre laksefisk så tolererer yngelen saltvann umiddelbart etter klekkingen. Den gjennomgår altså ingen tydelig smoltifisering slik som hos den atlantiske laksen som finnes naturlig i våre farvann. Yngelen blir gjerne værende i elveosen og kystområdet noen uker og måneder før den vandrer til havs.

I havet lever pukkellaksen først av krepsdyr og andre smådyr i de frie vannmassene. Etter hvert som de blir større og vandrer vidt omkring i havet er føden hovedsakelig fisk. De blir i havet over to somre og en vinter før de igjen vender tilbake til ferskvann for å gyte.

I elva finner hunnene et egnet område for å grave gytegroper, og her legger hun eggene sine i flere omganger. Disse eggene blir ofte befruktet av flere hannfisk som konkurrerer om å være den utvalgte. Etter gytingen dekker hunnen over eggene ved å grave opp grus oppstrøms fra gytegropen. Deretter vokter hun over eggene til hun dør; det tar gjerne kun noen få dager. Hannene forsøker å pare seg med så mange hunner som mulig, men også de dør etter kun noen dagers intens aktivitet på gyteplassen. Ingen pukkellaks overlever gytingen.

Denne spesielle toårige livssyklusen gjør at fisk som gytes i et partallsår vil selv gyte neste gang det er et partallsår (0 – 2 – 4, og så videre). Det fører også til at laks som har gytt et oddetallsår ikke vil ha mulighet for å kunne gyte sammen med fisk som har gytt et partallsår. Slik kan det dannes to helt ulike bestander av pukkellaks i hver enkelt elv som er helt reproduktivt atskilt – det vil si at de ikke utveksler gener. I de fleste elver viser det seg at en av disse bestandene (enten partallsbestanden eller oddetallsbestanden) er mye mer tallrik enn den andre. Det er ikke forstått hvorfor det er slik.

En grunn til at pukkellaksen blir så tallrik er det faktum at yngelen umiddelbart reiser til havs. For de laksefiskene som har en oppvekstperiode i ferskvann vil begrensningen i egnete leveområder og mat sette en øvre grense på antall individer det er plass til. I havet er det færre slike begrensninger.

Pukkellaksen er en økonomisk viktig art i det nordlige Stillehavet, både i Russland, Alaska og Canada. Den naturlige utbredelsen er fra Sacramento River i California nordover til Mackenzier River i Canadas Northwest Territories. På den asiatiske stillehavskysten finnes det naturlige bestander fra Jena- og Lena-vassdragene i arktisk Russland i nord til Nord-Korea i sør. Arten er en av de mest tallrike laksefiskene i de nordlige havområdene.

Pukkellaks er forsøkt satt ut mange steder, blant annet er det etablert sterke bestander i de store sjøene i grenseområdet mellom USA og Canada. Det som er spesielt med disse bestandene er at de har etablert en treårig livssyklus i stedet for den toårige som arten har alle andre steder.

Arten ble også satt ut i en del nord-russiske elver på slutten av 1950-årene, siden har det blitt foretatt slike utsettinger med ujevne mellomrom. Arten spredte seg tidlig over store deler av Norskehavet og Ishavet.

Det ble i de første årene etter at utsettingene startet i Russland registrert mye pukkellaks i flere norske elver, og man fryktet at den ville utkonkurrere den norske laksen om den greide å etablere seg. I 1960 ble det tatt 20–25 tonn på norskekysten. Etter 1961 sank antallet sterkt, og det ble tilsynelatende ikke etablert faste bestander i norske elver.

Imidlertid har det fra 2000-tallet blitt registrert stadig mer pukkellaks i en del elver i Finnmark. Det fanges individer i Neiden, Grense-Jakobselv, Munkelva og Karpelva hvert år. I 2017 ble det registrert pukkellaks i mer enn 100 norske lakseelver, og i enkelte elver har antall individer vært høyt. I Komagelva ble antall pukkellaks anslått til over 1000 individer under tellinger i juli-august 2017.

I 2007–2008 ble det registrert både gyting og yngel i Vestre Jakobselv. Dette betyr at arten tilsynelatende har etablert seg i elva. Det er ikke klart hvor ofte pukkellaks gyter og produserer levedyktig avkom i andre elver. Men både i 2017, 2019 og 2021 var det ganske store mengder pukkellaks som gikk opp i norske elver. Totalt ble 208 000 pukkellaks registrert i norske elver og kystfarvann i 2021. Av disse ble 13 700 individer fanget ved sportsfiske i elv, 104 000 ved uttaksfiske i elv, 1700 ved sportsfiske i sjøen og 39 000 i kilenot- og krokgarnfiske i sjøen. Flesteparten ble fanget eller observert i Finnmark. Det ble også observert store stimer i havet og langs kysten.

Pukkellaks er en utmerket matfisk, spesielt dersom den er blitt fisket i sjøen. Når den har vandret opp i elvene brukes raskt både fett- og muskelvev ned og den ansees etter hvert som lite egnet som matfisk.

• invasive arter
• laks – fiske
• naturforvaltning
• Norsk fremmedartliste
• Stillehavslaks

• NINA: Pukkellaks
• NINA: Innrapportering av funn av pukkellaks
• Artsdatabankens fremmedartliste 2023

• Miljødirektoratet (2021). Forslag til handlingsplan mot pukkellaks. Rapport M-2003.
• Miljødirektoratet (2023). Forslag til tiltak mot pukkellaks i store vassdrag – anbefalinger fra ekspertgruppe for fiskesperrer. Rapport M – 2451.