Den første oppdagede isotopen av protactinium var 234Pa. Den ble påvist av Kasimir Fajans og Oswald H. Göhring i 1913 som et kortlevende medlem av uranserien ((4n+2)-serien) med halveringstid på 1,17 minutter. De gav grunnstoffet navnet brevium (av latin 'kort').
Fem år senere identifiserte Otto Hahn og Lise Meitner, og omtrent samtidig Frederick Soddy og John Arnold Cranston, den langtlevende isotopen 231Pa (halveringstid 3,276·104 år) i bekblende. Den er et ledd i actiniumserien og dannes ved at 235U desintegrerer ved α-stråling til 231Th, som ved β-stråling omdannes til 231Pa. Denne desintegrerer videre ved α-stråling til 227Ac. Hahn og Meitner gav grunnstoffet navnet protoactinium, som senere ble endret til protactinium.
I 1927 fremstilte den tyske kjernekjemikeren Aristid von Grosse 2 milligram av oksidet Pa2O5, og i 1934 metallisk Pa. I 1959–1961 ble det i England utvunnet 125 g 231Pa fra 60 tonn brukt reaktorbrensel.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.