produktivkrefter

I marxismens historiske materialisme forstås produktivkreftene, sammen med produksjonsforholdene, som samfunnets «materielle base». Der produktivkreftene viser til de konkrete elementene som inngår i produksjonen, viser produksjonsforholdene til de forbindelsene som innrammer disse, som for eksempel eiendoms-, markeds- og bruksforhold. Den materielle basen er videre bestemmende for det som i marxismen kalles for samfunnets «overbygning» eller ideologiske former, og som viser til symbolske, kulturelle og verdiladede institusjoner som kunst, religion, utdanning, lov, stat og lignende.

Marx kritiserte tidligere filosofi og samfunnsøkonomi for å neglisjere produksjonens avgjørende rolle for samtlige aspekter av samfunnets oppbygning, inkludert menneskets bevissthet og selvoppfattelse. Ifølge Marx var enhver samfunnsepoke dypest sett definert av produksjonens beskaffenhet og utviklingsløp, for dette dannet grunnlaget for livsbetingelser (varer, tjenester, eiendom), sosial identitet (stender, klasser, kjønnsforskjeller, tilhørighet), maktstrukturer (politiske, økonomiske, juridiske), vitenskap og forholdet til naturen. Da jordbrukssamfunnet overtok for det nomadiske jeger og sanker-samfunnet, eller da industrikapitalismen revolusjonerte føydalsamfunnet, skulle samtlige av disse faktorene gjennomgå dyptgripende forandringer.

Marx hevdet at det i enhver samfunnsepokes utviklingsløp ville bli stadig større motsetninger mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, noe som ville lede til sosial konflikt og økonomisk-politisk revolusjon. Med andre ord ville eiendomsforholdene og maktstrukturene som dannet rammeverket for produktivkreftene komme i stadig større ubalanse med disse. Dette kunne skyldes teknisk innovasjon med voldsomt produktivitetsløft (som med oppfinnelsen av dampmaskinen), økende innflytelse av en mellomklasse (som borgerskapet under føydalismen) eller politisk maktovertagelse av en undertrykt klasse (som arbeiderklassen under industrikapitalismen).

I Marx' analyse av 1800-tallets fremvoksende industrikapitalisme, som han utviklet blant annet i Det kommunistiske manifest (1848) og i Kapitalen (1867), hevdet han at produksjonsforholdene i økende grad ville domineres av borgerskapet som eiere av produksjonsmidlene, mens den utbyttede arbeiderklassen i økende grad ville stå for den menneskelige arbeidskraften. Den stadig mer tilspissede konflikten mellom borgerskapet og proletariatet skulle bringe den historiske klassekampen til sin endelige opphevelse i form av proletariatets revolusjon og opprettelsen av et klasseløst kommunistisk samfunn.

I enkelte tekster hevdet Marx at de økende motsetningsforholdene mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, som altså dannet grobunn for revolusjon av et gitt samfunn, kunne forstås på nærmest mekanisk vis. Dette er blitt tolket dithen at verdenshistorien adlyder en indre logikk som kan tydes og bemektiges. Denne mye omdiskuterte versjonen av den historiske materialismen kalles dialektisk materialisme og knyttes gjerne til ortodoks marxisme.