tiltak som bevisst iverksettes for å forhindre befruktning og svangerskap til tross for at man har samleie. I vid forstand er siktepunktet å unngå uønskede barn.
Prevensjon har vært praktisert meget langt tilbake i historien, sannsynligvis siden mennesket ble klar over sammenhengen mellom samleie og befruktning. De midler og metoder som i tidens løp er anvendt i preventivt øyemed, har vekslet betydelig, både hva angår teknisk utforming, pålitelighet og frihet for farlige bivirkninger. Det var faktisk først på 1900-tallet at det ble utviklet pålitelige og stort sett ufarlige prevensjonsmidler. Det helt ideelle prevensjonsmiddel, dvs. som er hundre prosent sikkert, uten noen bivirkninger, billig i anskaffelse og enkelt i bruk, finnes imidlertid ikke, men det arbeides atskillig med å utvikle stadig bedre midler og metoder.
Adgangen til å bruke prevensjon har gjennom tidene støtt på mange hindringer. Religiøse oppfatninger, normer og holdninger har i lang tid ligget hindrende i veien for en rasjonell bruk av prevensjon. Det har til og med vært forbundet med strafferettslig ansvar så vel å annonsere for som å selge preventive midler også i vårt land. Tanken om at det er ethvert individs grunnleggende rett selv å bestemme hvor mange barn det skal sette til verden, er relativt ny. Det samme gjelder myndighetenes medvirkning til veiledning og rådgivning hva angår personlig bruk av prevensjon.
Moderne prevensjon har i hvert fall teoretisk muliggjort full styring av den menneskelige fruktbarhetsevne, særlig hvis man i ordets vide forstand også tar med svangerskapsavbrudd som en form for regulering av svangerskap og fødsel. Se preventive midler.