Umberto Eco

Umberto Eco er en representant for postmodernistisk litteratur.

Av /NTB Scanpix ※.
Dave Eggers

Dave Eggers tilhører generasjonen forfattere som etter 2000 har videreutviklet den postmoderne litterære tradisjonen.

Dave Eggers
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Postmodernisme er en litterær retning som må forstås i forlengelse av den litterære modernismen og i kontrast til denne retningen.

Postmoderne litteratur kjennetegnes av metafiksjon, selvbevissthet, ironi, formeksperimenter og blanding av høyt og lavt. Den litterære modernismen var også kjennetegnet av formeksperimenter, men hadde også et mål om å oppnå erkjennelse. Den postmoderne litteraturen har ikke på samme måte dette målet om erkjennelse og forholder seg mer lekent til virkeligheten, sjanger og forfatterrollen.

Begrepet brukes først og fremst om litteratur etter 1960, men man finner også postmoderne trekk ved litteratur før dette. Thomas Pynchon og Umberto Eco er ofte trukket fram som forfattere av postmoderne litteratur. I Norge er Jan Kjærstads Homo falsus et godt eksempel. På 2000-tallet har en ny generasjon forfattere med blant annet Dave Eggers utviklet den postmoderne litterære tradisjonen videre.

Postmodernisme brukes om nyorientering innenfor flere åndsretninger etter andre verdenskrig. Disse har noen fellestrekk og er løst forbundet med hverandre.

Fellestrekk

Metafiksjon og selvbevissthet

Fellestrekk i såkalt postmoderne litteratur kan samles i begrepet metafiksjon – det vil si litteratur som kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse ved hjelp av kommentarnivåer, innmontering av andre tekster og dramatisering av leserrollen. Slik representerer denne litteraturen også den selvopptattheten som er blitt fremhevet som et særtrekk ved den postmoderne tilstanden. Selvbevisstheten gjelder i den postmoderne litteraturen selve kampen med teksten – med det å skape litteratur – men det forhindrer ikke at hendelser, tildragelser og personer kan fremstilles slik at leseren berøres sterkt. Noen har til og med snakket om en «postmoderne humanisme».

Intertekstualitet, parodi og ironi

Postmoderne litteratur stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet og tar avstand fra «de store fortellingene», som nye tekster i et intertekstuelt spill ofte bruker som underliggende struktur. Det som kan virke som lekende og lett i mange postmoderne romaner, er gjerne en bevisst kritikk av tidligere skrivemåter og litterære konvensjoner. Ironi og parodi er typiske trekk. Det er også markerte brudd i fortellingen, slik at den stanser opp og kommenterer seg selv nettopp som fortelling. Skiftende fortellerstemmer og brå skift fra en beretning i 3. person til 1. person kan også nevnes. Slike «fiksjonsbrudd» eller avvikende fortellemåter har i nyere tid blitt et eget forskningsområde som kalles «unaturlig fortelling» eller «unaturlige stemmer» og kan forstås som en videreutvikling av metafiksjonsteoriene fra 1980-tallet.

Eksperimentering

Postmoderne litteratur viser en sterk vilje til å eksperimentere, både gjennom det litterære formspråket og valg av temaer. Den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet og forsøker å løse opp eller undergrave den autorale kontrollen. Tomhet, fravær og stillhet er begreper som er blitt brukt om postmoderne litteratur, i den forstand at språktegnene ikke viser ut over seg selv, men bare til verksinterne fenomener og ikke til en virkelighet bakenfor. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære «grepene».

Modernisme og postmodernisme

Postmodernismen oppsto i forlengelsen av og i reaksjon til den litterære modernismen, men det er ikke noe absolutt brudd mellom de to retningene. Det er også slik at bøker som man i dag opplever som svært postmoderne, ble til lenge før det noen har kalt «den postmoderne tilstand» (Jean-François Lyotard), og lenge før litteraturteoretikere begynte å diskutere og finne kjennetegn for den postmoderne litteraturen.

Fra Erkjennelse til spill

Med støtte i flere teoretikere (Linda Hutcheon, Brian McHale) kan man hevde at det er en sammenhengende utvikling fra modernistisk til postmoderne litteratur. Man kan også hevde at det finnes et grunnleggende skille i det at modernistiske forfattere søkte erkjennelse og mente forståelse var mulig, mens de postmoderne etterkommerne i stedet velger å leke eller spille med selve det å skrive litteratur og med leserrollen.

Det er viktig å huske at postmodernisme her er mer av et sjangerkjennetegn enn en litterær periode, og at eldre forfattere som Jorges Luis Borges og Vladimir Nabokov i noen av sine bøker helt klart er «postmoderne» i formspråk og fremstilling.

Litterær periode

Postmoderne litteratur er et etterkrigsfenomen. Som periode hører det i hovedsak til i årene fra 1960 og fremover, med et høydepunkt hos ekstreme utøvere som Thomas Pynchon, Richard Brautigan og Kurt Vonnegut – alle amerikanere. Også Umberto Eco, Italo Calvino og Alain Robbe-Grillet kan nevnes i denne sammenhengen. Hos flere av disse forfatterne ser vi gjenbruk av andre tekster og bruk av populærkulturelle fenomen, men også et forsøk på å bygge et system av ord for ikke å bli slave av alle systemene omkring oss som er innsnevrende og lite frigjørende.

Litterære retninger er gjerne forbundet med egne miljøer og tidsskrifter, og etter hvert diskuteres den nye litteraturen av forskerne. De første litteraturvitenskapelige arbeidene om denne nye «-ismen» kom tidlig på 1970-tallet. I Norge ble hele tidsskriftnummer viet begrepene «postmoderisme» og «metafiksjon» først fra midten av 1980-tallet. Da var flere romaner som enten nyskrev eldre klassikere (den mest grunnleggende formen for metafiksjon) gitt ut, mens Jan Kjærstads roman Homo Falsus fra 1984 er et ypperlig eksempel på en postmoderne roman.

På 1990- og 2000-tallet gjør en ny generasjon forfattere seg gjeldende i denne tradisjonen. Miljøet rundt småforlaget McSweeney's og tidsskriftet The Believer har inspirert mange forfattere. Av utgivelser som kan trekkes fram er David Foster Wallaces Infinite Jest fra 1996 og Dave Eggers' A Heartbreaking Work of Staggering Genius fra 2000.

Selv om postmodernismens glanstid er over, ville litteraturen i dag sett helt annerledes ut om ikke alle de postmoderne eksperimentene viste både blindveier og noen farbare veier fremover.

Litteratur

  • Francois Lyotard, The Postmodern Condition, 1979
  • Brian McHale, Postmodernist Fiction, 1987
  • Linda Hutcheon, Narcissistic Narrative, 1984
  • Hans H. Skei, På litterære lekeplasser. Studier i moderne metafiksjonsdiktning, 1995

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Vebjørn Svare

På hvilken måte fremstår den postmodernistiske litteraturen anti-psykologisk?

svarte Hans H. Skei

I artikkelen om postmodernistisk litteratur er det forskjellen mellom en sterk psykologisk interesse i modernismen som er satt opp mot den postmoderne litteraturs opptatthet av seg selv, sine egne strukturer, slik at selve forståelsen av litterære karakterer forsøker å unngå det subjektive og det psykologiske. Krever egentlig en lang utlegning; se min gamle bok På litterære lekeplasser! HHS

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg