symbol PVC, termoplastisk polymer. Råstoff for PVC-plast, etter polyetylen den mest anvendte av alle plasttyper. Den utstrakte bruken av polyvinylklorid skyldes for en stor del at man ved hjelp av mykner kan variere egenskapene fra et bløtt, nesten gummiaktig myk-PVC til et hardt, nesten myknerfritt hard-PVC. Det er dessuten en relativt billig plast.
Kjemisk sammensetning og egenskaper
Formelen er (–CH2–CHCl–)n, og molekylmassen er vanligvis 30–150 tusen (ofte angitt ved det såkalte K-tall). Det rene polyvinylklorid er hardt og glassklart, densitet 1,4 g/cm3, det mykner ved 70–80 °C, er selvslokkende og meget bestandig mot syrer, fett og mineraloljer. Tilsatt mykner kan det være brennbart og mykneren kan, bortsett fra spesielle polymere typer, ekstraheres av oljer.
Fremstilling
Produseres ved friradikalpolymerisasjon av vinylklorid (CH2=CHCL). Det meste fremstilles ved suspensjonspolymerisasjon, men masse- og emulsjonspolymerisasjon er også mye brukt.
Oppvarmingen til 150–200 °C under den senere bearbeiding og eventuell senere påvirkning av sollys, gjør at plasten må tilsettes stabilisatorer for å hindre for sterk avspaltning av hydrogenklorid og dermed angrep på maskineri, misfarging og raskere aldring. Tilsetningene kan bestå av tungmetallforbindelser eller rene organiske stoffer og stoffer som absorberer ultrafiolett lys. For øvrig tilsettes ofte fyllstoffer, pigmenter, smøremidler, antioksidanter, antistatiske midler og fungicider.
Bearbeiding
PVC lar seg bearbeide etter de fleste metoder for termoplaster: ekstrudering til slanger, rør, takrenner, listverk, paneler og isolasjon på elektriske ledninger og kabler, sprøytestøping til tallrike småartikler, kalandrering til folier, kunstlær, tapet og gulvbelegg, bestrykning, dypping, skallstøping og lakkering med plastisol, organosol, plastigel, PVC-lateks og PVC-holdige lakker, pulverbelegging av metaller, blåsing av flasker, termoforming av folier til emballasje, skumplastproduksjon til garnflottører, fendere m.m., pressing av grammofonplater, sveising osv.
Anvendelse
Til mange anvendelser er selve polymeren modifisert: Kopolymerer med vinylacetat (polyvinylkloridacetat), eller propylen er mer stabile og lettere bearbeidbare (indre mykgjøring) og lettere løselige og blir brukt til grammofonplater, gulvbelegg, formblåste produkter m.m. og til lakker. Kopolymerer med akrylnitril og vinylidenklorid er brukt til fremstilling av fibrer. Såkalt etterklorert PVC brukes til varmtvannsrør, lim, kjemikalieresistente lakker og fibrer. Polyvinylklorid blir også blandet med andre polymerer som nitrilgummi, ABS-plast, klorert polyetylen og etylen-vinylacetatkopolymerer, særlig for å øke slagfastheten.
Produksjon
Om lag 28 mill. tonn blir produsert på verdensbasis hvert år. I Norge er produksjonen ved Norsk Hydro ca. 150 000 tonn per år.
Miljø og helse
Den rene PVC-polymeren regnes som helsemessig ufarlig. Derimot kan eksponering for vinylklorid over lengre tid fremkalle en sjelden type leverkreft (jfr. vinylklorid). Det er stilt strenge krav m.h.t. rester av monomer i polymeren, spesielt når denne skal brukes som emballasje for næringsmidler.
Tilsatsstoffer som myknere og stabilisatorer kan i små mengder migrere ut av plasten, og bare visse typer er tillatt brukt. Det er enda strengere regler for hva som kan brukes der PVC anvendes som emballasje for næringsmiddel. Ftalater er en gruppe forbindelser som i visse tilfeller kan brukes som myknere i PVC.
Ved forbrenning av PVC-avfall dannes saltsyre, HCl. Ved ugunstige forbrenningsbetingelser kan bl.a. klor fra PVC bidra til dannelse av ulike klorerte hydrokarboner. Klor fra PVC kan også være en av flere klorkilder for dannelse av dioksiner under gitte betingelser. Dette er forhold som har ført til sterk kritikk fra miljøvernhold av PVC som materiale. I flere land, f.eks. Norge, Sverige, Danmark og Nederland har det vært ført kampanjer mot bruk av PVC med bakgrunn i frykt for miljøskader.