omfattende gruppe polymerer som brukes til polyuretanskumplast, polyuretangummi, polyuretanlakker og polyuretanlim (se lim). Polyuretaner er bygd opp av to typer monomermolekyler som har dannet uretanbindinger (–O·CO·NH–) seg imellom. Monomerene er to- eller flerverdige isocyanater og to eller flerverdige hydroksylforbindelser (glykoler osv.). De reagerer ved en polyaddisjon slik:
HO·R·OH + OCN·R:NCO → (–O·R·O· CO·NH·R:NH·CO–)n,
der R enten kan være et alifatisk eller aromatisk hydrokarbon. Den kjemiske strukturen hos R-gruppen vil i stor grad påvirke de mekaniske egenskapene hos polyuretanet.
Det produseres polyamidlignende polyuretaner (til visse fibrer og plastartikler) hvor både hydroksylforbindelsen og isocyanatet er enkle, lavmolekylære forbindelser. Langt mer vanlig er det imidlertid at hydroksylforbindelsen selv er en polymer, f.eks. en polyeter (se polyetylenoksid, polypropylenoksid) eller en polyester, om enn med relativt lave polymerisasjonsgrader. Se også karbamidsyre.