løgndetektor

Løgndetektoren registrerer fysiologiske reaksjoner på vanskelige eller kritiske spørsmål og disse målingene sammenlignes med reaksjonene på mer nøytrale spørsmål som ikke er relatert til saken. Løgndetektortesten måler dermed ikke løgn direkte, men emosjonelle reaksjoner som manifesterer seg i form av ulike stressresponser, angstpreget atferd og liknende. Dette er emosjonelle reaksjoner som kan ledsage en løgn, men som alene ikke kan bevise skyld eller uskyld.

Logikken bak løgndetektorer tar utgangspunkt i en antagelse om at det å lyve medfører fysiologiske endringer i kroppen som kan observeres. Det er en gammel teori at løgn påvirker kroppen, noe som for eksempel er dokumentert i Veda-papyrusene fra rundt år 900 fvt. Disse antikke tekstene beskriver hvordan mennesker som lyver om giftmord vil vise fysiologiske responser som skjelving og endring av ansiktsfarge, samt andre atferdsrelaterte endringer. I middelalderverket Gesta Romanum ligner en av beretningene i denne samlingen mer på dagens bruk av løgndetektorer – det fortelles om en kvinne som får en endring i pulsen når hun blir stilt spørsmål om utroskap.

I begynnelsen av 1900-tallet ble det benyttet spesifikke måleinstrumenter for å måle fysiologiske endringer i forbindelse med løgn. De første løgndetektorene målte puls, åndedrett og etter hvert også svette, som en såkalt «objektiv» indikator på de fysiske endringene som ble antatt å være forbundet med løgn. Logikken var den samme som i oldtiden: Det ble stilt spørsmål til en person koblet til en løgndetektor, og deretter ble det observert om svarene korrelerte med endringer i fysiologiske mål.

I dag benyttes moderne teknologi som måler mange av de samme fysiologiske indikatorene som de tidlige løgndetektorene fra 1900-tallet, men med høyere presisjonsgrad. Spørsmålene som stilles under en løgndetektortest har også blitt videreutviklet for å gi mer pålitelige resultater. Likevel er det fortsatt en pågående debatt innen forskningsmiljøer om hvorvidt løgndetektorer er egnet som et redskap for å identifisere løgn.

Det er usikkerheter knyttet til påliteligheten av resultatene av en løgndetektortest. Særlig debatteres det om resultatene fra polygrafiske undersøkelser er gode nok til at de kan føres som rettslig bevis. Det er store variasjoner i hva slags resultater som oppnås ved bruk av forskjellige testformater. Flere undersøkelser viser at risikoen for falske positiver er særlig høy ved et av de mest brukte testformatene: den såkalte Control Question Technique.

En del testformater lider også av konseptuelle problemer, som vil påvirke hvor pålitelige resultatene av en løgndetektortest er. Løgn er en kompleks kulturell og sosial størrelse, og det er ikke mulig å identifisere fysiologiske reaksjonsmønstre som kan knyttes opp mot kun løgn. Den fysiologiske responsen på det å bli feilaktig anklaget for løgn eller bedrageri deler eksempelvis mange likhetstrekk med den responsen som utvises når en person faktisk lyver. I et slikt tilfelle kan konsekvensene være svært alvorlige for personen dette gjelder.

Et av testformatene som hevder å gi best resultater er Concealed Information Test, også kalt Guilty Knowledge Test, hvor nevrologiske eller fysiologiske responsmønstre brukes som grunnlag for å utlede hvorvidt en person gjenkjenner steder eller objekter knyttet til for eksempel en kriminell handling. Dette testformatet har imidlertid noe begrenset brukervennlighet i strafferettslig kontekst og har derfor vært lite brukt i kriminalteknisk arbeid internasjonalt.

• galvanisk hudrespons
• biologisk psykologi
• sannhet

• Lovdata: Tvistelovens paragraf 22-6, fjerde punkt, om bevisforbud basert på fysiologiske reaksjoner

• Iacono, William G. (2008). Effective policing: Understanding how polygraph tests work and are used. Criminal Justice and Behavior 35: 1295-1308.
• Meijer, Ewout H. og Verschuere, Bruno (2010). The polygraph and the detection of deception. Journal of Forensic Psychology Practice, 10: 325–338.
• Verschuere, Bruno og Meijer, Ewout H. (2014). What’s on your mind? Recent advances in memory detection using the Concealed Information Test. European Psychologist, 19 (3): 162–171.