Politisk teori er systematiserte utsagn om styring av samfunn, om organisering av de styrende organer og om aktivitet rettet mot de styrende organer.
Utsagnene kan være så vel empiriske, det vil si beskrivende og forklarende, som normative, det vil si vurderende og foreskrivende. Ofte kombineres empiriske og normative utsagn, slik som i tradisjonell politisk filosofi.
I de to–tre første tiår etter andre verdenskrig utviklet statsvitenskapen seg, spesielt i USA, som en rent empirisk vitenskap. Målet ble å etablere empirisk politisk teori, teori som etter hvert skulle kunne brukes som et middel, for eksempel for styringsformål.
Denne teoridannelse hadde til å begynne med utgangspunkt i sosiologisk funksjonalisme og systemteori, samt sosialpsykologisk og behavioristisk teori. Siden 1970-årene ble den påvirket i stigende grad av økonomisk, eller rasjonalistisk teori.
Siden 1970-årene har også interessen for normativ teori tatt seg opp igjen. I de engelsktalende land har det særlig vært interesse for liberal teori, både «venstre-» (John Rawls) og «høyreorientert» (Robert Nozick) sådan.
På Kontinentet har det også vært interesse for teori med utspring i Hegel og Marx (Jürgen Habermas) og Nietzsche og eksistensialistene (blant annet postmodernistene).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.