pogrom

Det var relativt få jøder i Russland før Det russiske imperiet i perioden 1772–1815 utvidet sine grenser kraftig sørover og vestover på bekostning av Det osmanske riket og Polen. Her levde det i utgangspunktet en stor jødisk befolkning som vokste raskt, og mot slutten av 1800-tallet hadde den russiske tsaren allerede over fem millioner jødiske undersåtter. Jødene bodde i et klart avgrenset jødisk bosetningsområde i vest, som de ikke hadde anledning til å forlate. Russiske myndigheter hadde et negativt syn på jødene, som de mente utbyttet de russiske bøndene økonomisk, og dette vant gjenklang blant deler av tsarens undersåtter som nok delte denne oppfatningen og var lydhøre overfor ulike konspirasjonsteorier om jødene.

Den første bølgen av pogromer i Russland kom i de første årene etter 1881, da tsar Aleksander 2. ble drept i et attentat, satt i scene av en gruppe agrarsosialistiske terrorister. Mange mente at jødene stod bak, og pogromer fant sted i mange provinser i Sør-Russland og Ukraina, også i store byer som Kyiv (Kiev) og Odessa. Begge hadde en betydelig jødisk befolkning. Det vanlige forløpet av en pogrom var at jøder ble angrepet av en hatefull gatemobb som plyndret jødiske butikker, private hjem, ødela eiendom, voldtok og drepte. Nye bølger av pogromer kom i årene 1903–1906 med sentrum i Chişinău, hovedstaden i dagens Moldova, den gang en del av Det russiske imperiet, og igjen under den langvarige borgerkrigen i Russland som fulgte etter revolusjonen i 1917.

Betegnelsen pogrom ble senere også brukt om jødeforfølgelsene i Nazi-Tyskland (1933–1945). Den mest kjente av disse er Krystallnatten 9.–10. november 1938, som ofte omtales som «Novemberpogromen». Også jødeutryddelsene i Øst-Europa etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i 1941 tok tidvis form av pogromer. Lokale antisemitter stilte seg til disposisjon for tyske Einsatzgrupper, det vil si paramilitære dødsskvadroner under SS, i det som ble innledningen til folkemordet på jødene under andre verdenskrig – Holocaust. Et uvanlig tilfelle er pogromen i byen Kielce i det sørlige Polen så sent som i 1946, der lokale polakker gikk til angrep på jøder som hadde overlevd Holocaust og nå vendte tilbake til sin hjemby.

Selv om ordet pogrom historisk først og fremst er knyttet til ødeleggelse av jødisk liv og eiendom, blir betegnelsen i dag også brukt om voldelige angrep på andre etniske minoriteter. Et ferskt eksempel er angrepene på og fordrivelsen av rohingya-folket i Myanmar i 2017. I 2008 fordømte den daværende israelske statsminister Ehud Olmert jødiske nybyggeres voldelige angrep på palestinere i Hebron på Vestbredden, og kalte den interessant nok en pogrom. Samtidig minnet han om at jødene er et folk «hvis historiske etos er bygget på erindringen om pogromer».

• jødenes historie
• den kristne antijudaismen
• den moderne antisemittismen
• Holocaust
• Russlands historie

• Klier, John Doyle og Lambroza, Shlomo (editors) (1992): Pogroms: Anti-Jewish Violence in Modern Russian History. Cambridge University Press.