Plasmaskjerm er en type flatskjerm som tidligere var mye brukt til TV-apparater som alternativ til LCD-skjermer. Da flatskjermer for TV dukket opp på 1980-tallet fantes det to alternativer; LCD-skjermer og plasmaskjermer. Disse to typene er basert på to ganske forskjellige teknikker.
Alle TV-skjermteknologier består av bildeelementer (piksler) som igjen består av tre elementer med grunnfargene rød, grønn og blå. Ved å blande disse fargene får vi den ønskede fargetonen i hvert enkelt bildeelement. Antall mulige varianter kalles fargedybde og angis som for eksempel 8-bits kode for hver grunnfarge. 8 bit gir 256 mulige lysstyrker (28 = 256). Med tre grunnfarger får vi dermed 256 x 256 x 256 = 16 777 216 mulige fargetoner.
En plasmaskjerm består av to glassplater der mellomrommet er inndelt i mange små celler. Disse cellene er fylt av en gassblanding, vanligvis en blanding av edelgassene xenon og neon, og kvikksølvdamp. Når det settes en spenning mellom fronten og baksiden av en slik celle blir gassblandingen ionisert og går over i en elektrisk ledende tilstand kalt plasma. Det dannes da frie elektroner som kolliderer med fosforbelegget slik at dette avgir synlig lys. Ulike varianter av fosfor gir henholdsvis rødt, grønt og blått lys.
For å styre hver enkel celle har plasmaskjermen horisontale og vertikale elektroder. Ved å styre strømmen i disse elektrodene blir det satt spenning over en enkelt celle som så lyser opp og avgir synlig lys i den aktuelle fargen.
Flatskjermer med plasmateknologi dukket opp på noen bærbare PC-er i siste halvdel av 1980-årene, blant annet fra Toshiba som solgte slike i Norge. Dette var monokrom (en-farge) plasmaskjermer som kjennetegnes ved oransje farge. Fordelen med disse skjermene var at de var flate og kunne brukes som lokk på sammenleggbare PC-er. For PC-bruk er plasmaskjermene i praksis byttet ut med LCD-skjermer av ulike typer.
Da flatskjerm-TV-ene dukket opp var det kun LCD og plasmaskjermer tilgjengelig. Begge disse teknologiene hadde sine fordeler og ulemper. Den viktigste fordelen med plasmaskjermer er at bildeelementene ikke avgir lys når de skal være mørke, slik at svartnivået og dermed kontrastene i bildet blir svært godt. Samtidig var det kun plasmateknologien som tidlig kunne brukes i de aller største skjermene. Den største ulempen var nok prisen og det relativt store strømforbruket. Ettersom LCD-teknologien ble videreutviklet med større skjermer og stadig bedre svartnivå/kontrast utover 2010-tallet ble plasmaskjermene raskt utkonkurrert av de billigere og mer energieffektive LCD-skjermene.
De senere årene har de fleste av de store TV-leverandørene, som for eksempel LG og Panasonic, stoppet produksjon av plasmaskjerm-TV-er.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.