læren om plantenes indre bygning. Den faller naturlig i tre deler: 1) Cellelære (cytologi) er studiet av cellens bygning og struktur (se også celle (Cellens bygning) og celle (Celletyper hos planter)). 2) Vevslære (histologi) omfatter studiet av cellevevenes bygning. Celler av samme type slutter seg oftest sammen til et cellevev. Disse kan klassifiseres på forskjellige måter, men vanligvis skilles det mellom delingsvev, hudvev, grunnvev (parenkym), ledningsvev, styrkevev og sekresjonsvev. Ledningsvev er sammensatt av flere celletyper. Histokjemi brukes om påvisning av bestemte kjemiske stoffer og enzymaktiviteter i vevsnitt. 3) Organlære (organografi) er læren om planteorganenes indre bygning, dvs. hvorledes de forskjellige organer som rot, stengel og blad er sammensatt av flere cellevev.
Ved studier i planteanatomi benyttes snitt, dvs. meget tynne skiver av de forskjellige organer, nedfrosset eller innstøpt i plast eller parafinvoks, skåret med en mikrotom (snittemaskin). Mikrotomsnitt kan være under 0,01 mm tykke. Ofte brukes farging av snittene for å få fram flere detaljer. Snittene studeres i mikroskop.
Historikk
Den klassiske planteanatomi beskjeftiget seg vesentlig med bygningen av ferdig utviklede organer. I den senere tid har interessen økt for den ontogenetiske planteanatomi, dvs. studiet av anlegg og differensiering av de enkelte cellevev og hvordan organer og ytre form blir dannet. Den fylogenetiske planteanatomi, dvs. studiet av plantenes bygning i relasjon til planterikets utviklingshistorie, er av betydning for forståelse av slektskapet mellom forskjellige plantegrupper.
Den første anvendelse av mikroskopet i studiet av plantenes anatomi var R. Hookes undersøkelse av flaskekork 1665. Han innførte også begrepet celle. Andre tidlige anatomiske studier ble gjort av N. Grew og M. Malpighi. Cellekjernen ble først oppdaget 1831 av R. Brown, mens M. J. Schleiden og H. von Mohl viste at den viktigste bestanddel av levende celler er deres innhold, protoplasma, og ikke celleveggen. Med stadige forbedringer i lysmikroskopets bygning ble det etter hvert mulig å se flere detaljer i plantecellene. Med elektronmikroskopet som kom i bruk omkring 1950, startet et nytt kapittel i utforskningen av celler og deres fin- eller ultrastruktur.