(til lat. pietas, 'fromhet'), kristen vekkelsesbevegelse som i begynnelsen av 1700-tallet i høy grad omformet kirkelivet i lutherske kirker; startet 1670 da Ph. J. Spener begynte å holde private oppbyggelsesmøter (konventikler) i tillegg til gudstjenesten i kirken, og det oppstod vakte kretser som møttes til oppbyggelse, collegia pietatis.
Pietismens idealer er utformet i Speners skrift Pia desideria (Fromme ønsker, 1675). Karakteristisk er betoningen av kristendommen som en personlig sak, og kravet om personlig omvendelse og et hellig liv. Den er en subjektivistisk og individualistisk reaksjon mot den institusjonelle og kollektive kirkekristendommen. Pietismen var en indrekirkelig reformbevegelse som ikke ville angripe kirkelæren, men bare flytte interessen fra læren til livet. Pietistene ble imidlertid snart angrepet fra ortodokst hold for formentlige kjetterier og for sin likegyldighet overfor kirkelæren. Bevegelsen bredte seg raskt og fikk fotfeste i hoff- og adelskretser og ved universitetene. A. H. Francke ble leder fra 1690-årene og sentrum var Halle, der pietismen erobret universitetet, og der det ble grunnlagt vaisenhus, forlag og trykkeri. Halle-pietismen var preget av asketisk fromhet; avvisning av verdslige fornøyelser som dans, teater, kortspill og tobakk ble en hovedsak. Pietismen førte også til interesse for misjon.
Pietismen hadde også en venstre fløy, den radikale pietisme (J. C. Dippel, G. Arnold), som vendte seg med skarp kritikk mot kirken som institusjon og bare ville anerkjenne de vakte som kristne, polemiserte mot kirkelæren og i sin historieskrivning gjorde kjetterne til bærere av den sanne kristendom.
Norge
Pietismen kom til Danmark-Norge i sin moderate form under Frederik 4, og Christian 6s kirkestyre (1730–46) er helt preget av den statskirkelige pietisme, bl.a. med innføring av konfirmasjonen 1736, Pontoppidans forklaring 1737 og opprettelse av folkeskolen 1739.
Parallelt med pietismen vokste opplysningsbevegelsen frem med den samme tendens i retning av kirkekritikk og individualisme, men med en annen ånd. Den fortrengte etter hvert pietismen. Fra midten av 1700-tallet var pietismens tid forbi, mens dens religiøse idealer dukket opp igjen på 1800-tallet, i Norge hos haugianerne og i indremisjonsbevegelsen, og den ble med det en betydelig faktor i norsk kirkeliv.