personlighetspsykologi, studiet av og læren om den menneskelige personlighet. Innenfor personlighetspsykologien er man dels opptatt av å utvikle metoder og begreper som er egnet til å beskrive det enkelte menneskes personlighet og eventuelle forskjeller mellom personer; dels forsøker man å finne frem til fellestrekk og generelle lover som gjelder for «den menneskelige personlighet» i sin alminnelighet. De viktigste spørsmål her gjelder personlighetens struktur (oppbygning og indre sammenheng mellom ulike trekk eller «deler» av personligheten), dens dynamikk (hvilke «krefter» som er sentrale, og hvordan de samvirker eller står i konflikt med hverandre), hvordan den har utviklet seg (spørsmålet om biologiske faktorer eller miljøfaktorer, modning og læring), og hvordan eventuell feilutvikling kan skje.
Personlighetspsykologi ble etablert som eget felt i 1930-årene gjennom bøker av R. Stagner, G. W. Allport og H. A. Murray i USA, W. Stern og Eino Kaila i Europa. Tradisjonell personlighetspsykologi har først og fremst vært influert av psykoanalysen, mens moderne personlighetspsykologi er preget av både sosialpsykologisk og kognitiv teori.
Ulike teorier
Psykoanalytisk og psykoanalytisk påvirket personlighetsteori (S. Freud, C. G. Jung, A. Adler, E. Fromm, K. Horney, E. H. Erikson) legger vekt på personlighetens dynamikk (samspill og konflikt mellom ulike sider av personligheten). Av betydning i de senere år er også egopsykologi, selvpsykologi og objektrelasjonsteori, som særlig vektlegger betydningen av ego, eller selvet (H. Kohut, Stern).
Trekkteorier (R. B. Cattell, H. J. Eysenck, P. T. Costa, R. R. Mc Crae) beskriver primært personligheten som et system av personlighetsegenskaper.
Læringsteorier (N. E. Miller, O. H. Mowrer, J. Rotter) betrakter personenes innlærte reaksjonsmønstre som de mest karakteristiske og stabile egenskaper ved personligheten.
Sosialkognitive teorier (A. Bandura, W. Mischel) beskriver personligheten som et produkt av samspillet mellom personens selvoppfattelse og antagelser om egen kompetanse og de krav omgivelsene og situasjoner stiller.
Humanistiske og eksistensielle teorier (A. Maslow, C. Rogers) legger hovedvekten på selvoppfattelsen og behovet for selvrealisering.
De sentrale spørsmål i moderne personlighetspsykologisk debatt er konsistensproblemet og stabilitetsproblemet: I hvilken grad kan man si at personen opptrer på samme måte (konsistent) i ulike situasjoner, i hvilken grad er personligheten stabil over tid, og i hvilken grad kan man se personligheten som et stabilt mønster av personlighets- eller karaktertrekk?