offentlige tiltak med sikte på å påvirke penge- og kredittforholdene i landet. Viktige virkemidler er diskontopolitikken, seddelbankens kjøp og salg av obligasjoner og sertifikater, av utenlandsk valuta, statens lånetransaksjoner, likviditetsreservebestemmelser, plikt for finansinstitusjonene til å plassere midler i obligasjoner, direkte utlånsregulering, kontroll med opptak av nye obligasjonslån, direkte renteregulering, valutaregulering og regulering av forbrukskreditter. Videre kan etablering av statsbanker være et hjelpemiddel. I de fleste land samarbeider finansdepartementet og seddelbanken om penge- og kredittpolitikk.
En viktig oppgave er å påvirke den kredittfinansierte etterspørselen etter varer og tjenester. På den ene siden er oppgaven å sørge for at den samlede etterspørsel etter varer og tjenester er stor nok til at alle produktive ressurser kan tas i bruk. På den andre siden må det sørges for at etterspørselen ikke blir så stor at det inntrer uønsket prisstigning og/eller et for stort underskudd i utenriksregnskapet. Myndighetene må sørge for at den samlede etterspørsel etter varer og tjenester ikke bli større enn verdien (målt i uforandrede priser) av det som kan produseres med den tilgjengelige tilgang på produktive ressurser.
Når myndighetene skal påvirke den samlede etterspørsel, kan de bruke dels finanspolitiske, dels penge- og kredittpolitiske virkemidler. I mange år var penge- og kredittpolitikken i Norge hovedsakelig basert på kredittreguleringsloven av 25. juni 1965, som hjemler bruk av en rekke virkemidler som regulerer finansinstitusjonenes disposisjoner og derved også tar sikte på å påvirke sammensetningen av kreditten. Det ble bl.a. kanalisert midler til visse sektorer ved hjelp av obligasjonslånkontrollen, statsbanksystemet og plasseringsplikten. Myndighetene forsøkte å holde rentenivået lavere enn det som ville gitt likevekt på kredittmarkedet. Derved ble etterspørselen etter kreditt større enn tilgangen, og dette førte til kredittrasjonering. Fra midten av 1980-årene foregikk en omlegging av penge- og kredittpolitikken med større vekt på markedsorienterte virkemidler (markedsoperasjoner og Norges Banks valutatransaksjoner) og mindre vekt på direkte reguleringer.
Det ble i 1990-årene først og fremst lagt vekt på pengepolitikkens virkninger på renter og valutakurser. I de senere år har hovedmålet for norsk pengepolitikk vært å oppnå stabilitet i kronens verdi målt mot europeiske valutaer.