Peloponneskrigen – Store norske leksikon

Peloponneskrigen.

KF/Store norske leksikon.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Perikles ledet Athen de første årene av Peloponneskrigen. Portrettbyste i Vatikanmuseet, Roma.

Perikles

Av Ukjent.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Thukydid deltok som strateg under Peloponneskrigen og skrev også krigens historie.

Thukydid

Av ukjent.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Peloponneskrigen var en krig som foregikk i perioden 431–404 fvt. mellom Athen og det athenske sjøforbund på den ene siden og Sparta og det peloponnesiske forbund på den andre.

Faktaboks

Etymologi: etter Peloponnes
Også kjent som: peloponnesiske krig, Peloponneserkrigen

Den dypereliggende årsaken til krigen var, ifølge den athenske historikeren og generalen Thukydid, at Sparta ikke lenger ville akseptere Athens stadig voksende makt. Athenerne under Perikles så på sin side ut til å nærmest ha søkt konfrontasjonen. Perikles' strategi gikk ut på å legge Attika åpent, la landbefolkningen søke ly innenfor Athens murer og «de lange murene» mellom Athen og Pireus, satse på sjøherredømmet og de sterke finansene og la flåten skaffe den uinntagelige byen alt den trengte av fødevarer, samtidig som den utmattet fiendene gjennom flåteraid.

Forløp

De ti første årene kalles for «den arkhidamiske krig» etter spartanerkongen Arkhidamos, som i 431 rykket inn i Attika. Til tross for pest (i årene 430 og 429) og Perikles' død (i 429) fastholdt athenerne sin krigsplan under Kleons ledelse. Med sitt overtak kunne athenerne i 424 ha fått en gunstig fred etter at spartaneren Brasidas overraskende hadde åpnet en front i Nord-Hellas, og i 421 ble det sluttet fred nærmest på basis av status quo før krigen (Nikiasfreden).

En ny krigsfase begynte i 415 da athenerne, inspirert av Alkibiades, sendte en stor flåte mot Syrakus på Sicilia for å sikre seg kontrollen også over de vestlige grekere og strupe kornforsyningen til Peloponnes. Ekspedisjonen endte med et katastrofalt nederlag i 413, og Athen ble avgjørende svekket. Spartanerne satte seg fast i Dekeleia i Attika (derav betegnelsen «den dekeleiske krig» for krigens siste fase i perioden 413–404) og hemmet athenernes initiativ. Med økonomisk hjelp fra Persia, som til gjengjeld fikk fritt spillerom i Jonia, skaffet spartanerne seg nå for første gang en ordentlig flåte, mens mange bystater innenfor sjøforbundet falt fra Athen.

Til tross for mobilisering av store ressurser kunne Athen i lengden ikke hevde seg, og nederlaget i sjøslaget ved Aigospotamoi i 405 ble avgjørende. Athen måtte i 404 kapitulere og gå med på fredsbetingelser som skulle gjøre slutt på byens sjøherredømme.

Betydning

Krigen og dens resultat setter et skille i gresk historie. Den var langt på vei en kamp mellom oligarkier og demokratier, og mellom oligarker og demokrater innenfor de enkelte stater, noe som førte til mange blodige indre omveltninger i krigens kjølvann. I Athen var de demokratiske kreftene til enhver tid mest innstilt på krig, siden dette gav arbeidsplasser i flåten og håp om jordtildelinger i erobrede områder.

Kilder

Den viktigste kilden til Peloponneskrigen er Thukydids ufullførte historieverk. Dette finnes i norsk oversettelse ved Henning Mørland, 2 bind, Aschehoug 1962. Fra år 411 overtar Xenofon fortellingen i Hellensk Historie, også oversatt av Henning Mørland, 2 bind, Aschehoug 1966.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Den greske antikken

Ingvar Brandvik Mæhle

Førsteamanuensis i antikkens historie, Universitetet i Bergen