peloponnesiske krig, peloponneskrigen, krig 431–404 f.Kr. mellom Athen og det deliske (attiske) sjøforbund på den ene siden og Sparta og det peloponnesiske forbund på den andre. Den dypereliggende årsak til krigen var at Sparta og Spartas allierte ikke lenger ville akseptere Athens stadig voksende makt. Athenerne under Perikles synes på sin side nærmest å ha søkt konfrontasjonen. Perikles' strategi gikk ut på å legge Attika åpent, la landbefolkningen søke ly innenfor Athens murer og «de lange murene» mellom Athen og Pireus, satse på sjøherredømmet og de sterke finansene og la flåten skaffe den uinntagelige byen alt den trengte, samtidig som den utmattet og ødela for fiendene. De ti første årene kalles «den arkhidamiske krig» etter spartanerkongen Arkhidamos, som 431 rykket inn i Attika. Tross pest (430, 429) og Perikles' død (429) fastholdt athenerne sin krigsplan under Kleons ledelse og kunne 424 med sitt overtak ha fått en gunstig fred; etter at spartaneren Brasidas overraskende hadde åpnet en front i Nord-Hellas, ble det 421 sluttet fred nærmest på basis av status quo før krigen (Nikiasfreden).
En ny krigsfase begynte 415 da athenerne, inspirert av Alkibiades, sendte en stor flåte mot Syrakus på Sicilia for å sikre seg kontrollen også over de vestlige grekere. Ekspedisjonen endte med et katastrofalt nederlag i 413. Athen ble avgjørende svekket. Spartanerne satte seg fast i Dekeleia i Attika (derav betegnelsen «den dekeleiske krig» for krigens siste fase 413–404) og hemmet athenernes initiativ. Med hjelp fra Persia, som til gjengjeld fikk fritt spillerom i Jonia, styrket de også sin sjømakt, mens mange innenfor sjøforbundet falt fra Athen. Tross mobilisering av store ressurser kunne Athen i lengden ikke hevde seg. Nederlaget i sjøslaget ved Aigospotamoi 405 ble avgjørende; Athen måtte 404 kapitulere og gå med på fredsbetingelser som skulle gjøre slutt på byens sjøherredømme.
Krigen og dens resultat setter et skille i gresk historie. Den var langt på vei en kamp mellom oligarkier og demokratier, og mellom oligarker og demokrater innenfor de enkelte stater, noe som førte til mange blodige indre omveltninger i krigens kjølvann. I Athen var de demokratiske krefter til enhver tid mest innstilt på krig, siden dette gav arbeidsplasser i flåten og håp om jordtildelinger i erobrede områder.
Den viktigste kilde til krigen er Thukydids ufullførte historieverk (norsk overs. ved H. Mørland, 2 bd., 1962). – Kart, se Hellas (historie, bd. 6, s. 666).
