(til lat. pacificus, 'fredsstiftende, fredelig', av pax, 'fred'), betegnelse på idéretning basert på forutsetningen om at beslutninger som gjelder to eller flere, men spesielt et helt samfunn, skal fattes og gjennomføres uten at vold brukes. I praksis har derfor tilhengere av pasifismen vært opptatt av å utvikle måter å fatte og gjennomføre beslutninger på når det er uenighet, eller konflikt. Tilhengerne av pasifismen har i stor grad vært i opposisjon til eksisterende regimer, regimer som har forsøkt å gjennomføre sin politikk med bruk av tvang, og sivil ulydighet av ulike slag har derfor vært en politisk handlingsform som har preget pasifister. Pasifister har f.eks. gjennomgående nektet å avtjene verneplikt.
Pasifismen er imidlertid ikke bare en negativ og opposisjonell idéretning. Særlig siden 1950-årene har fredstanken blitt brukt som et utgangspunkt for å beskrive et fredssamfunn, eller snarere en fredsverden. Den norske fredsforskeren Johan Galtung har gitt særlig viktige bidrag i denne sammenheng. Galtung har talt om en fredelig verden som en verden ikke bare fri for direkte fysisk og psykisk vold, men også for det han kaller strukturell vold – institusjonalisert ulikhet, som gjør at sterke, f.eks. i nord, kan tvinge svake, f.eks. i sør, til å underkaste seg.
Pasifismen spilte en viktig rolle i den ideologiske debatt mot slutten av kolonienes uavhengighetsbestrebelser, spesielt i India, med Mahatma Gandhi som forgrunnsfigur. Siden 1980-årene har den spilt en mindre rolle, men en del av de arbeidsmåter (f.eks. sivil ulydighet) som særlig pasifister har utviklet, spiller fortsatt en rolle i politikken; spesielt har de gjort det i miljøpolitikken. Om den organiserte pasifismes utvikling, se for øvrig fredsbevegelsen.pasifist,tilhenger av eller talsmann for pasifisme.