Paripolitikk er et skandinavisk navn på den økonomiske politikken som en rekke land, deriblant Norge, førte i 1920-årene for å bringe egen valuta tilbake til gullstandarden.

Faktaboks

Uttale
pˈaripolitikk

1920- og 1930-årene var en periode med mye økonomisk ustabilitet, i Norge som i mange andre land. Politikk for å holde verdien av nasjonale valutaer fast mot gull har av mange blitt sett på som en viktig del av forklaringen på denne ustabiliteten.

Paripolitikken og dens årsaker og konsekvenser er ett av de mest debatterte spørsmål i norsk økonomisk historie.

Mål og midler

Paripolitikken gikk ut på å gjenopprette den bestemte kursen på egen valuta mot gull som flere land hadde etablert før 1914, men fraveket under første verdenskrig – den såkalte pariteten eller pari kurs. Pari kurs forble deretter målet for pengepolitikken i mange land frem til de fleste oppga paritetene i 1931. Sverige, Danmark og Storbritannia førte alle samme politikk i perioden.

Paripolitikk tok sikte på å begrense mengden penger i omløp i økonomien. Færre penger i omløp ville senke prisnivået (deflasjon) og styrke valutaens verdi relativt til andre valutaer. Paripolitikk var i hovedsak en pengepolitikk, med sentralbankenes rente- og utlånspolitikk som viktigste virkemiddel, men ble også støttet av finanspolitikken gjennom stramme statsbudsjetter.

Konsekvenser

Mellomkrigstiden var i mange land preget av økonomisk ustabilitet, svingende prisutvikling, bankkriser og høy arbeidsledighet. Det kan være vanskelig å fastslå nøyaktig årsakssammenhengene bak disse fenomenene. Økonomiske historikere er likevel enige om at pengepolitikk rettet inn mot å gjenopprette eller forsvare en gitt verdi mot gull bidro til å forsterke og forverre heller enn å redusere ustabiliteten.

Kritikk av pengepolitikken som vokste frem fra 1930-årene, var viktig for en bred nyorientering i økonomifaget og i den økonomiske politikken i tiden etter andre verdenskrig, preget av aktiv stabiliseringspolitikk.

Kritikk av mellomkrigstidens pengepolitikk var definerende for sentrale økonomer som John Maynard Keynes og Milton Friedman og, i Norge, Ragnar Frisch.

Paripolitikken i Norge

I Norge ble paripolitikken særlig langvarig (1920–1928) og særlig omstridt, både i samtiden og ettertiden. En rekke dramatiske begivenheter har blitt sett i sammenheng med paripolitikken, slik som den norske bankkrisen, gjeldskrisen i jordbruket, Arbeiderpartiets og Bondepartiets kraftige fremgang og Hornsrud-regjeringens korte liv i 1928.

Politikken nøt innledningsvis bred oppslutning, men ble etter hvert, særlig fra 1925, kraftig kritisert av enkelte økonomer og representanter for Bondepartiet og Arbeiderpartiet. Fra 1930-årene og utover ble politikken, særlig av mange økonomer, oppfattet som en ødeleggende politikk basert på gale forutsetninger.

Paripolitikken ble i Norge nært forbundet med direksjonsformann (sentralbanksjef) Nicolai Rygg i Norges Bank. Rygg markerte seg tidlig som en sterk tilhenger av målet om pari kurs og sto som sentralbanksjef i spissen for den tekniske gjennomføringen. Selv om misnøyen med politikken økte, lyktes det aldri å samle noe politisk flertall for en alternativ politikk.

Rygg og flere andre argumenterte for politikken med at gjenreisning av kroneverdien var nødvendig for nasjonens internasjonale anseelse og kredittverdighet og for folkets moral. Denne formen for argumentasjon ble kraftig kritisert av senere økonomer.

Paripolitikken og dens årsaker og konsekvenser er ett av de mest debatterte spørsmål i norsk økonomisk historie.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Lie, Einar, Jan Thomas Kobberrød, Eivind Thomassen og Gjermund Forfang Rongved, Norges Bank 1816–2016, 2016
  • Sejersted, F. Ideal, teori og virkelighet: Nicolai Rygg og pengepolitikken i 1920-årene, 1973.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg