Pardannelse betyr innafor elementærpartikkelfysikk at det spontant dannes en elementærpartikkel og antipartikkelen til denne. Begrepet blir oftest brukt om dannelse av elektron–positron-par ved absorpsjon av gammastråling (typisk via to foton per par). Prosessen ble først beskrevet teoretisk av Paul A. M. Dirac i 1930 og påvist eksperimentelt av Carl David Anderson i 1933.
Pardannelse kan foregå når energien til to foton (gammakvant) er over 1,02 MeV (den energien som svarer til hvilemassen av elektronet og positronet), eller nær en tredje partikkel, vanligvis en atomkjerne, som kan oppta noe av bevegelsesmengda (drivet) som gammakvantet (eller flere av disse) fører med seg. Energi som overstiger hvileenergien til de to nye partiklene, fordeler seg på tilfeldig måte mellom elektronet og positronet.
Sannsynligheten for pardannelse øker med gammakvantets energi, mens sannsynligheten for andre absorpsjonsprosesser (fotoelektrisk effekt, comptoneffekt) avtar med økende energi. Ved høge energier skjer derfor praktisk talt all absorpsjon av gammastråling ved pardannelse. En eksitert atomkjerne avgir iblant sin energi ved å sende ut et elektron–positron-par i stedet for et gammakvant. Denne prosessen kalles indre pardannelse.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.