padling

Padling, friluftsaktivitet og konkurranseidrett med kajakk og kano, båter drevet frem med padleårer. Kajakken er overbygd med en åpning midt på, hvor padleren sitter og bruker dobbeltbladet åre med padletak vekselvis på begge sider. Kanoen er (vanligvis) åpen, og padleren bruker enkeltbladet åre, oftest med tak på samme side. Turpadling langs kysten, på innsjøer og i elver er en populær friluftsaktivitet, ofte med trilling/bæring over land mellom ulike vassdrag. Turkajakker og racerkajakker er relativt like. Turkanoer har høyere stevner, seter for padlerne og er bredere, dypere og stødigere enn racerkanoer, der padleren står på det ene kneet og ikke har noe sete. Båtene var tidligere bygd som en spinkel trebåt trukket med never eller seilduk, men er nå vanligvis støpt i glassfiberplast eller andre kunststoffer, eller er laget av aluminiumsjelett med plaststoffhud. Konkurransegrener er elvepadling i fosser og stryk og banepadling på stillestående vann (flattvannspadling). Kanoseiling er en egen klasse innen seilsport, kajakkpolo er et ballspill mellom to lag.

Historikk

Den første moderne sportskajakk ble bygd i London 1860 av John MacGregor etter mønster av inuitkajakken; samme mann stiftet i 1866 The Royal Canoe Club. Den kanadiske indianerkanoen gav form til den moderne sportskanoen. I 1880-årene ble Sverige det ledende land innen båtkonstruksjon og padling; kanoseiling var imidlertid vanligst. Tyskland tok tidlig opp turpadling, og her konstruerte man også sammenfoldbare kajakker med gummihud (ty. faltboot), benyttet i OL 1936. Det internasjonale forbundet, International Canoe Federation (ICF), ble stiftet i 1924 av Østerrike, Tyskland, Danmark og Sverige som Internationale Repräsentantschaft für Kanusport, nåværende navn fra 1946. Elvepadling ble introdusert i 1930-årene. Kanopadling som fritids- og friluftsaktivitet med tilhørende konkurranser vokste fram i USA og Canada fra slutten av 1800-årene.

I Norge ble den første klubben stiftet i 1926 (Nesodden Kajakklubb). Norges Padleforbund ble stiftet i 1934 som Norges Kajakkforbund, senere Norges Kajakk- og Kanoforbund. Det er tilsluttet Friluftslivets Fellesorganisasjon (FRIFO) og har ca. 11 000 medlemmer (per 2005). Elvepadling kom til Norge i 1960-årene og ble organisert i forbundet i 1972. Den første klubben var Oslo Elvepadlerklubb. Det er riksanlegg for elvepadling i Sjoa, for banepadling på Gillsvannet i Kristiansand.

Banepadling

Båttyper

I banepadling er det konkurransebåter for én, to eller fire padlere, benevnt K-1, K-2 og K-4 i kajakk og C-1, C-2 og C-4 i kano (bare menn). Minste vekt og største lengde er for kajakker henholdsvis 12 kg og 5,2 m for K-1, 18 kg og 6,5 m for K-2 og 30 kg og 11 m for K-4. Tilsvarende mål for kanoer er 16 kg og 5,2 m (C-1), 20 kg og 6,5 m (C-2) og 27 kg og 9 m (C-4). Kajakkene er 51–60 cm brede på midten, kanoene 75 cm. Kajakkåren er ca. 2,3 m lang med krumme blad vridd ca. 70° i forhold til hverandre. Kajakken kan ha ror som den forreste padleren styrer med bena. I kano styrer man med åren(e).

Distanser

Konkurransene foregår på stillestående vann mest mulig skjermet for vind, enten innsjøer eller spesialanlegg. Distanser er 200 m, 500 m, 1000 m og 5000 m (i Norge 3000 m). Den lengste kajakkdistansen for menn var tidligere 10 000 m. T.o.m. 1000 m går løpene rett frem i separate 9 m brede baner (vanligvis ni) ved siden av hverandre. Padlerne må holde innbyrdes avstand på minst fem meter. Lengre distanser er delt i flere rettstrekk med vendinger mellom strekkene. Her padles uten faste baner (unntatt det siste stykket til mål), og det er tillatt å holde seg på bølgen etter en konkurrent.

Maratonpadling er konkurranser over minst 20 og høyst 50 km, hvor båten må bæres over land visse strekninger. Det arrangeres langdistanseløp åpne for både tur- og racerpadlere. Norges Padleforbund har også en egen komité for havpadling.

Konkurranser

VM i slalåm fra 1949, i utfor fra 1959. Slalåm var olympisk øvelse 1972 og gjenopptatt f.o.m. 1992. OL-øvelser i 2004 var K-1, C-1 og C-2 for menn og K-1 for kvinner. NM fra 1979 for begge kjønn.

I Nord-Amerika arrangeres det mange konkurranser i maratonpadling med kano. Enkelte av dem går over flere dager. Der holdes det også Down River-konkrranser der padlerne skal tilbakelegge en naturlig elvestrekning raskest mulig.

Elvepadling

Disipliner

Elvepadling er padling i elvestryk eller tilsvarende spesialbaner med naturlige og kunstige hindringer, omfatter disiplinene slalåm, utfor og rodeo. I slalåm er banen opptil 600 m lang med 20–25 porter festet over vannet. Portene har to portstolper hengende løst ned på hver side, portbreddene er fra 1,2 til 3,5 m. Portene er nummererte og skal passeres i riktig rekkefølge, de fleste medstrøms, noen også motstrøms. Man får tidstillegg for å berøre porten under passering. I utfor er banen minst 3 km lang med bare noen få retningsporter. Vanskelighetsgraden på banen angis ved et graderingssystem fra 1 (lett) til 6. Rodeo (elveritt) er en nyere disiplin utviklet i USA. Det drives i såkalte elvevalser, områder hvor vannet strømmer mer eller mindre kraftig tilbake etter å ha passert terskler på bunnen. Man skal utføre flest mulig kunstferdige øvelser med båten i løpet av en viss tid; dommere bedømmer vanskelighetsgrad og utførelse.

Rafting er elvepadling med store gummiflåter og flere manns besetning. Først og fremst en populær turaktivitet, men det arrangeres også konkurranser.

Båter

I elvepadling er båtene kortere enn i banepadling, og slalåmbåtene er avrundet foran og bak. Både kajakker og kanoer er overbygde, laget av sterke materialer og skal ikke kunne synke. Padlerne bruker hjelm og redningsvest. Man konkurrerer i K-1, C-1 og C-2, både individuelt og for lag. I slalåm skal enerbåtene være minst 4 m lange, i utfor minst 4,5 m (K-1) og 4,3 m (C-1). Bredden er 60–80 cm. I rodeo (K-1 og C-1) brukes lett manøvrerbare spesialbåter under 3 m lange.

Videre lesning

Forfatter av denne artikkelen

Det er gjort 3 revisjoner og har kommet 0 forbedringsforslag.

Funnet en feil? Foreslå endringer

Vi trenger ny fagansvarlig for Padling

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

6. juli 2010 skrev Nils Bloch-Hoell

Artiklen har visse svakheter på kanosiden og er skrevet veldig norsk utgangspunkt.
Amerikansk langdistansekanopadling er derfor helt usynlig på flere plan. Det gjelder både teknikke og konkurransemåtene.
Om kanoen burde det hete:
Kanoen er (vanligvis) åpen, og padleren bruker enkeltbladet åre oftest med tak på samme side.
Maratonpadling i USA og Canada foregår alltid ved at padleren(e) stadig bytter padleside. Vanligvis hvert 3-4 tak for solpadlere og hver 5-8 tak for toerbåter. Denne teknikken brukes også av ivrige turpadlere der.
Det er nok riktig at turkanoene har høyere stevner enn banekanoene, men de virkelig høye stevnene gir dårlige båter og er typiske for en del europeiske produsenter. Det burde derfor ikke stå at tur kanoene har høye, men høyere stevner.
Til slutt om konkurransegrener burde det stå:
I Nordamerika padler man maratonkano over lange distanser (opptil flere dager) på vann og elver.

14. desember 2011 svarte Rolf Bryhn

Beklager at det tok tid uten at du fikk respons på kommentaren. Nå har du jo skrevet inn dine merknader selv, takk for det!
Vennlig hilsen
Rolf Bryhn

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.