den vanligste form for kunstig åndedrett. Luft blåses ned i lungene ved hjelp av et trykk som er litt høyere enn atmosfæretrykket. Den enkleste form for overtrykksventilasjon er munn-til-munn-metoden, som ikke krever teknisk utstyr. Litt mer komplisert er «bag og maske»-metoden, hvor luft eller oksygen tilføres lungene ved at man rytmisk klemmer sammen en elastisk plast- eller gummiballong ca. 15 ganger per min. Til kunstig åndedrett av lengre varighet brukes motordrevne apparater som rytmisk, ved hjelp av overtrykk tilfører pasienten luft eller oksygenanriket luft. Slike respiratorer eller ventilatorer finnes i mange utgaver, og kan grovinndeles i trykkontrollerte og volumkontrollerte. Enkelte respiratorer har innebygd systemer som tillater pasienten gradvis å overta egenventilasjon inntil han kan greie seg helt uten respirator. Ved enkelte lungesykdommer, f.eks. hos nyfødte, er det en tendens til at de minste og tynneste luftrørsforgreningene i lungene faller sammen og lukker seg, slik at disse områdene ikke blir ventilert. Det kan da være hensiktsmessig å beholde et moderat overtrykk også under utpusting og i pausen før neste innblåsing. Dette kalles «kontinuerlig positivt trykk ventilasjon» eller «positivt ende-ekspiratorisk trykk» (PEEP).
Overtrykksventilasjon kan være en nødvendig og ofte livreddende del av behandlingen ved alle typer av sviktende lungefunksjon, f.eks. ved alvorlige infeksjoner, etter store skader, ved forgiftninger og etter større operasjoner.