ostrogoter

(ostro- av senlat. 'øst', fra germansk), germansk folk, også kalt østgoter. Ca. 150 e.Kr. skal de ha brutt opp fra Østersjøområdet og vandret til egnene rundt Svartehavet. Kong Ermanrik (norrønt Jormundrekr) og ostrogoternes kamper med hunerne er kjent fra eddakvad og nordiske sagn. Etter hunernes nederlag på De katalauniske marker 451 følte den østromerske keiser seg truet av ostrogoterne, og for å avlede presset mot Bysants oppfordret keiser Zeno ostrogoterkongen Theoderik til å gå mot Italia. Slik håpet han samtidig å få slått den germanske fyrsten Odovaker, som behersket Italia siden 476. Theoderik slo Odovaker, og 488–493 ble det opprettet et ostrogotisk rike i Italia, som var det sterkeste germanske riket innenfor det gamle vestromerske riksområdet ved slutten av 400-tallet. Gjennom ekteskap og allianser fikk riket en lederstilling i det vestlige middelhavsområdet. Etter Theoderiks død 526 oppstod indre stridigheter, og ostrogotenes velde i Italia ble knust av keiser Justinians hærer 552–555. Se også germanere.