Osteosarkom er kreft i benvev (sarkom) som utgår fra bendannende celler (osteoblaster).
Faktaboks
- Uttale
- osteosarkˈom
Osteosarkom er kreft i benvev (sarkom) som utgår fra bendannende celler (osteoblaster).
Osteosarkom er den hyppigste formen for primær benkreft. Det diagnostiseres cirka ti nye tilfeller hvert år i Norge. De fleste pasienter er i tenårene når sykdommen oppdages, men osteosarkom kan opptre både hos yngre barn og hos eldre voksne.
Primærsvulsten utvikles oftest i benvev omkring kneleddet (rundt 50 prosent) eller ved skulderleddet (cirka 25 prosent). Det er ikke vanlig at osteosarkomer har utgangspunkt i ryggsøylen.
Tidligere strålebehandling mot benvev, Pagets knokkelsykdom og noen sjeldne medfødte tilstander kan disponere for osteosarkom.
Smerte, ømhet og etter hvert hevelse omkring primærsvulsten fører oftest til at det blir tatt et røntgenbilde, som avslører eller gir mistanke om osteosarkom.
Dette røntgenbildet har gjerne et karakteristisk preg, blant annet med varierende røntgentetthet, både ødeleggelse og nydannelse av beinvev, og en diffus avgrensning mot friskt vev.
Av og til kan det skje et benbrudd gjennom svulstområdet ved lav belastning (spontanfraktur). Pasientene utredes med CT og MR før det tas biopsi av svulsten.
Osteosarkomer har tendens til å spre seg til andre steder i kroppen (metastasering) tidlig i forløpet. Før man hadde effektiv cytostatikabehandling, døde over 80 prosent av pasientene av spredning til lunger (lungemetastaser), til tross for at hele primærsvulsten var kirurgisk fjernet.
Det er ikke uvanlig at det kan påvises spredning til lungene allerede på diagnosetidspunktet. Osteosarkomer kan også spre seg til andre skjelettdeler og andre organer. Dette har særlig forekommet etter at behandling med cytostatika har redusert utviklingen av lungemetastaser.
Osteosarkom bekjempes med intensiv og langvarig cytostatikabehandling, kombinert med kirurgi mot primærsvulsten og eventuelle metastaser. Behandlingen krever tett samarbeid mellom flere ulike medisinske spesialiteter.
Man gir vanligvis først cytostatikakurer for å redusere størrelsen på svulsten, redusere risikoen for fjernspredning og/eller få metastaser til å skrumpe. Hvis det er mulig, forsøker man så å operere bort hele svulsten og omgivende knokkelvev. Avhengig av beliggenhet og utbredelse av svulsten kan man nå ofte unngå amputasjon og bevare en god funksjonsgrad for pasienten. Man satser også meget aktivt på å operere bort lungemetastaser fra osteosarkom.
Prognosen påvirkes av om det foreligger spredning når diagnosen stilles, lokalisering og størrelse på primærsvulsten, og hvor godt primærsvulst og eventuell spredning reagerer på den første cytostatikabehandlingen. Hvis det ikke er påvisbare lungemetastaser ved diagnosepunktet, og hvis primærsvulsten er lokalisert til en ekstremitet (lårben, leggben, overarmsben), vil cirka 60–70 prosent av pasientene helbredes. Hvis det foreligger begrenset spredning til lungene ved diagnosetidspunktet, kan 20–30 prosent av pasientene oppnå langtidsoverlevelse eller helbredelse.
Den sjeldne undertypen parostealt osteosarkom, som utgår fra overflaten av rørknokler, har bedre prognose og krever vanligvis ikke cytostatikabehandling.
Kommentarer (2)
skrev Lasse Morten Johannesen
svarte Georg Kjøll
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.