ortocerkalk, kalkstein med rette, opptil flere meter lange skall av utdødde blekksprutarter (rette nautiloideer som Endoceras og mer sjeldent Orthoceras) fra nedre del av ordovicium. Utbredt i Oslofeltet og flere steder i Sverige.
Ved Oslo er ortocerkalksteinen utviklet som et tykt, massivt lag (Hukformasjonen) mellom svart skifer, og står derfor frem som rygger i terrenget. Den har vært brukt som bygningsstein ved de fleste middelalderbygninger i Oslo, bl.a. i Hovedøya kloster, Akershus Festning og Gamle Aker kirke. Har også vært brutt for kalkbrenning og sementproduksjon.