Cavaillé-Coll-orgelet i St. Sulpice

Aristide Cavaillé-Coll var en av de største orgelbyggerne gjennom tidene. Orgelet i St. Sulpice er et av hans mest kjente orgler.

Orgelbygger er en person som bygger orgel. Benevnelsen benyttes også på foretak med flere ansatte som bygger orgel, oftest i omtale av profilerte virksomheter i orgelhistorien. I vår tid brukes som regel orgelbyggeri eller orgelbyggfirma om bedrifter som bygger orgel.

Betegnelsen orgelbygging handler vanligvis om håndverksbasert framstilling av klassisk pipeorgel, mens produksjon av nyere orgeltyper som hammondorgel, elektronisk orgel og digitalorgel er nærmere knyttet til industrielle produksjonsformer. Orgelbygging kan også omfatte ombygging og restaurering av gamle orgler. I tillegg utfører de fleste orgelbyggere stemming, samt teknisk vedlikehold og reparasjon av orgler.

Produksjon

I førindustriell tid foregikk orgelbygging vanligvis ved at orgelbyggerne flyttet sine verksteder og medarbeidere dit oppdragene fantes. På denne måten ble orgelbygging også et kulturelt og sosialt bindeledd over nasjonale og regionale grenser. Etter 1800-tallets nyvinninger innen teknologi og kommunikasjon foregår orgelbygging normalt i orgelbyggernes egne og permanent lokaliserte verksteder. Her blir orglene bygd, prøveoppstilt og testet, før de transporteres til bestilleren for installasjon og endelig tilpasning.

Utdanning

Å bygge et orgel krever kunnskap og ferdighet i flere fag: akustikk, materialkunnskap, håndverk, design, og klangbehandling av ulike typer orgelpiper. Opplæring av orgelbyggere i Norge skjer normalt gjennom to år i videregående skole og to år som lærling i bedrift.

  • Første år: vg1 Håndverk, design og produktutvikling eller Bygg- og anleggsteknikk.
  • Andre år: vg2 Trearbeid.
  • Deretter to år som lærling i et orgelbyggeri.

Opplæringen på arbeidsplassen avsluttes med en svenneprøve.

Med minst fem års allsidig praksis og en teoriprøve i faget er det også mulig å gå opp til svenneprøven som praksiskandidat.

Nybygging

Nybygg av orgel foregår som regel i forbindelse med leveranse av instrument til en bestemt bestiller og et konkret lokale. Byggingen omfatter planlegging, konstruksjon og montering av pipeorgel i lokalet, vanligvis en kirke eller en konsertsal, noen ganger også i private boliger.

Prosessen starter vanligvis med kartlegging av bestillerens behov. De akustiske egenskapene ved rommet orgelet skal klinge i, og instrumentets forventede bruksprofil, er de sentrale faktorene i så måte. Prosjektets økonomiske ramme er vanligvis også en premiss for orgelets størrelse og utforming. I samarbeid mellom bestilleren, bestillerens konsulent, og orgelbyggeren, blir orgelets stilistiske forankring planlagt, og spesifikasjonen over orgelets stemmer, manual- og pedal-klaviaturer blir bestemt. Orgelbyggeren utformer så plantegninger for oppstilling av orgelets seksjoner (verker) og piper, samt konstruksjonstegninger for luftforsyning, vindlader, spille- og registreringstraktur, og andre deler som inngår i orgelets tekniske oppbygning. I vår tid blir dataassisterte konstruksjonsmetoder benyttet i denne fasen. Orgelets visuelle design, særlig utformingen av dets fasade, er oftest et viktig element i planlegging av instrumentets ytre. Ved installasjon av orgel i nye lokaler er gjerne arkitekten involvert i formgivning av orgelet, og i orgelsaker med vernede og/eller fredede bygninger eller orgler involvert, blir antikvariske myndigheter konsultert.

Med unntak av metallpiper og elektroniske komponenter, som vanligvis bestilles fra egne produsenter, bygges normalt alle deler av orgelet i orgelbyggerens verksted. I forbindelse med prøveoppstillingen før uttransportering fra orgelbyggeriet blir orgelets tekniske funksjonalitet testet, og pipene gis en foreløpig klangbehandling. Først når instrumentet er transportert til bestemmelsesstedet og oppstilt i bestillerens lokale, blir pipene intonert, det vil si bearbeidet for å oppnå den ønskede klang, én for én etter hvert som de settes på sin plass i orgelet. Denne prosessen er den delen av orgelbyggingen med størst kunstfaglig islett.

Restaurering

Bevisstheten om og forståelsen for bevaring av historiske orgler som kulturarv har i stigende grad fått fotfeste i orgelmiljøene. Mange orgelbyggere betrakter restaurering som en naturlig del av sin virksomhet, og enkelte har spesialisert seg i denne delen av faget. Den nødvendige tilleggskunnskap for orgelrestaurering omfatter forskningskompetanse, kjennskap til historiske metoder og materialer i orgelbygging, innsikt i og pietet overfor tidligere estetiske idealer i orgelbygging, og prinsipper for omgang med og bevaring av kulturobjekter.

Orgelbygging i historien

Orgelbygging har foregått siden orgelets oppfinnelse i antikken. Instrumentets sannsynlige oppfinner er kjent, men fram til senmiddelalderen er orgelets utvikling og utbredelse i liten grad knyttet til konkrete personer. Fra siste del av middelalderen og fram til første del av 1900-tallet var orgelbygging i stor grad bundet til estetiske retninger, nasjonale tradisjoner og profilerte orgelbyggeres personstil. I vår egen globaliserte tid er imidlertid orgelbygging ikke i særlig grad knyttet til geografiske skillelinjer lenger. Hovedlinjene i dag er på den ene siden en universell orgeltype som favner de fleste stilretninger i musikk- og instrumenthistorien, og på den annen side en historiserende orgeltype. Historiserende orgelbygging søker å etterligne et konkret historisk orgel, en spesifikk orgelbyggers personstil, eller en stilepoke i orgelhistorien. I mange tilfeller bygges dessuten orgler som en mellomting mellom disse ytterpunktene.

Noen viktige historiske orgelbyggere

Ktesibios

Den første kjente orgelbyggeren var oppfinneren Ktesibios fra Alexandria (285–222 fvt.) Rundt år 230 fvt. oppfant han instrumentet hydraulis (vannorgel), som regnes som den første orgeltypen. Navnet er knyttet til teknologien som ble benyttet, der vannet ble utnyttet i en mekanisme for å regulere og stabilisere lufttrykket.

Ktesibius stod også bak andre oppfinnelser, slik som tidsmålere, pumper, redskap for brannslokking, kirurgiske instrumenter og krigsvåpen.

Arp Schnitger

Arp Schnitger: Orgelet i St. Jacobi Hamburg

Et av Arp Schnitgers mest berømte orgler står i St. Jacobi-kirken i Hamburg.

Orgelbyggeren som først og fremst har blitt stående som fullender av den tidlige barokkens orgelstil, og som i sin tid bygde flest orgler, er tyskeren Arp Schnitger (1648–1719). Han bygde hele 170 orgler, et antall som vitner om stor kløkt med hensyn til rasjonell forretningsdrift og stor produksjonskapasitet.

Schnitger bygde flest orgler i de nordlige hansabyene, men eksporterte også til England, Spania, Portugal og Russland. Mange av orglene var store, flere hadde hele fire manualer. Orglene hans kan knyttes til barokkomponister som Vincent Lübeck, Dietrich Buxtehude, Georg Böhm og Nicholaus Bruhns. Vi vet at også Johann Sebastian Bach som ung var i kontakt med orgeltypen.

Etter manges mening representerte det tidlige barokkorgelet et høydepunkt i orgelhistorien, og Schnitgers instrumenter regnes blant de beste i stilen. Orgeltypen er frodig og fargerik, preget av glans og ornamentell overdådighet i tråd med tidens generelle estetiske ideal. Både klanglig og visuelt er orgelet harmonisk og logisk i sin oppbygning. Formen er oversiktlig, balansert, og vanligvis symmetrisk.

Orgelet er inndelt i separate avdelinger – i orgelterminologien kalt verk – som inneholder orgelets pipegrupper. Verkene er forbundet med de tilhørende klaviaturene i spillepulten. Konseptet kan på sett og vis betraktes som et stort orgel sammensatt av flere mindre, noe som også kunne være den faktiske historien bak enkelte av orglenes tilblivelse.

En vanlig oppbygning består av en sentral del med orgelets viktigste stemmer (hovedverk), et mindre verk plassert separat i orgelets front (ryggpositiv eller brystverk), og to tårnliknende seksjoner med pedalens stemmer på hver side (pedalverk).

Avgrensningen av orgelets enheter i denne orgeltypen la godt til rette for om- og tilbygg av eksisterende orgler, i takt med endrede ønsker og behov. Slik kunne orgler få et langt liv, nærmest som en levende organisme i en kontinuerlig omvandling der ulike orgelbyggere satte sine spor i instrumentet.

Gottfried Silbermann

Silbermann-orgelet i Freiberg
Gottfried Silbermanns mest berømte orgel er i domkirken i Freiberg i Tyskland.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Gottfried Silbermann (1683–1753) regnes som en av de fremste orgelbyggerne fra høybarokken.

Bare 27 år gammel fikk han oppdraget med å bygge nytt orgel til domkirken i Freiberg. Instrumentet ble levert i 1714, og plasserte Silbermann straks på øverste hylle blant tidens orgelbyggere. Allerede med dette orgelet fant Gottfried sin egen identitet som orgelbygger, som bestod av en videreføring av den tyske tradisjonen ispedd franske elementer han tok med seg fra læretiden i Alsace i Frankrike.

Den franske påvirkningen merkes både i klangen og i utvalget av stemmer. Mange av de klassiske franske registeringssjablongene fra tiden kan gjennomføres på orgelet, samtidig som det er velegnet til den tyske orgelmusikken. Orgelet er bevart og godt vedlikeholdt, og står fremdeles på sin opprinnelige plass i Freibergs domkirke.

Gottfried Silbermann holdt seg til sin stil gjennom hele karrieren, og bygde bare rundt 40 orgler, de fleste til kirker innen 35 km avstand fra verkstedet hans. Det typiske Silbermann-orgelet er vesentlig mindre enn domorgelet i Freiberg. Mens dette instrumentet har mer enn 40 stemmer, har de fleste Silbermann-orglene rundt 20-22 stemmer, fordelt på to manualer og pedal. Standardiseringen av instrumentene kan minne om fransk praksis i samtiden, men er nok i like stor grad et uttrykk for orgelbyggerens faglige selvbevissthet.

G.F. Steinmeyer & Co.

Georg Friedrich Steinmeyer (1819–1901) grunnla sitt orgelbyggeri i 1842, og utviklet det til et av de største og mest suksessrike orgelbyggerier i orgelhistorien. Steinmeyer var et av firmaene som tok den tyske orgelbyggingen videre fra den tidlige romantiske stilen i første del av 1800-tallet. Orgelbyggeriet tok i bruk ny teknologi både i framstillingen av orglene og betjeningen av instrumentene, og rasjonaliserte orgelbyggingen i takt med århundrets framvoksende industrialisering, slik at orgelbyggeriene fikk et fabrikkpreg.

I starten bygde Steinmeyer orgler med mekanisk spilletraktur. Mot slutten av hundreåret gikk Steinmeyer over til pneumatisk traktur, senere elektriske løsninger for spilletraktur og registering, slik de fleste andre orgelbyggerne i samtiden gjorde.

Firmaet leverte om lag 2400 orgler til bestillere i Europa og andre kontinenter. Det store katedralorgelet i Nidarosdomen (130 stemmer, 4 manualer og 9000 piper) ble levert av Steinmeyer i 1930.

Aristide Cavaillé-Coll

Aristide Cavaillé-Coll
Aristide Cavaillé-Coll var en av de største orgelbyggerne gjennom tidene.

Aristide Cavaillé-Coll (1811–1899) er orgelbyggeren som først og fremst forbindes med det franske romantiske orgelet. Med utgangspunktet i tradisjonen fra 1700-tallet utviklet Cavaillé-Coll en orgeltype som på samme tid ivaretok de franske røttene og de nye musikkestetiske tendensene på 1800-tallet.

Cavaillé-Colls særpreg som orgelbygger og stilskaper omfatter både orgeltypens tekniske konstruksjon og klangkonseptet. På den tekniske siden handler det om nyvinninger i spille- og registertraktur, luftforsyning og pipekonstruksjon. I det klanglige er orglenes orkestrale orientering og klangpalett det mest karakteristiske. Tilretteleggingen for dynamiske overganger i store crescendi/decrescendi er et eksempel, intonasjon og profilering av enkeltstemmer som etterlikner orkesterinstrumenter et annet.

Orkesteranalogien var ikke Cavaillé-Colls oppfinnelse, men i hans orgler ble den ble vektlagt og tydeliggjort i større grad enn tidligere. Betegnelsen «symfonisk orgel» brukes om hans orgelstil, og understreker den nære forbindelsen mellom orgel- og orkesterkulturen.

Cavaillé-Coll holdt seg til mekanisk spille- og registreringstraktur gjennom hele sin virketid. Firmaet leverte nær 600 orgler med stort og smått, de fleste i Frankrike, men også i andre deler av Europa, og i Sør-Amerika.

Mange av Cavaillé-Colls instrumenter er bevart og i full drift fremdeles. Et av disse er det største instrumentet Cavaillé-Coll bygde, 100-stemmersorgelet i kirken St. Sulpice i Paris, levert i 1861. Orgelet er kandidat til UNESCOs verdensarvliste, og tiltrekker seg orgelinteresserte fra hele verden.

Det eneste orgelet Cavaillé-Coll leverte i Norden ble bygd til Jesuskirken i København. Det ble satt opp i 1890. Dette var et 20-stemmers orgel med to manualer og pedal. Orgelet er godt ivaretatt og vedlikeholdt, og er i drift også i dag. Cavaillé-Coll leverte forslag til et 29-stemmers orgel til en kirke Bergen i 1846, men dette instrumentet ble ikke bygd.

Orgelbyggere i Norge

Det første orgelet i Norge var et instrument til Nidarosdomen, bygd i 1328–29. Først rundt 1700-tallet var orgelbyggere med orgelbygging som hovedyrke i gang i landet. De tre viktigste orgelbyggerne i den tidlige norske orgelhistorien er Gottfried Heinrich Gloger (1710-1779), Peter Adolph Albrechtsen (1805-1859) og Claus Jensen (1815-1892).

I siste del av 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet hadde August Nielsens orgelbyggeri (fra 1892 kalt Olsen & Jørgensen, fra 1925 J. H. Jørgensens Orgelfabrik) en sentral posisjon i norsk orgelbygging.

De ledende norske orgelbyggeriene i dag er Ryde & Berg Orgelbyggeri i Fredrikstad og Brødrene Torkildsen Orgelbyggeri AS i Åsen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hellsten, Hans (2002). Instrumentens drottning: orgelns historia og teknik, Natur og kultur
  • Owen, Barbara & Williams, Peter (1988). The Organ. W.W. Norton & Company, New York.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg