den mer eller mindre faste rekkefølgen av ordene i setninger. I norske utsagnssetninger er som regel ordstillingen: subjekt – verb – objekt (Pål skrev brevet). Man sier at norsk er et SVO-språk. Spørresetninger i norsk har rekkefølgen verb – subjekt – objekt (Skrev Pål brevet?). I språk som latin og tyrkisk (og tysk i leddsetninger) er ordstillingen subjekt – objekt – verb (SOV-språk), mens språk som arabisk og irsk har rekkefølgen verb – subjekt – objekt i utsagnssetninger (VSO-språk).
I språk hvor setningsleddenes syntaktiske funksjon angis ved bøyningsendelser (f.eks. kasus), kan ordstillingen være nokså fri. I latin betyr Paulus scribit litteras og litteras scribit Paulus begge det samme (Paulus skriver et brev); forskjellen er at i det første tilfellet fremheves Paulus og i det andre brevet. I norsk kan vi også av og til bruke ordstillingen til slik fremheving, jfr. Brevet har Pål skrevet, hvor Pål er subjekt, men objektet, brevet, er fremhevet.