ordbok, bok som inneholder et ordforråd, f.eks. en forfatters ordforråd (f.eks. Ibsen-ordbok), visse ordtyper (f.eks. fremmedordbok), ord ordnet etter lik betydning (synonymordbok) eller etter betydningsslektskap (begrepsordbok), ord fra ett fag, én vitenskap, ett emneområde (byggeteknisk, juridisk, edb-ordbok). En ordbok som gir definisjoner av oppslagsordene, kalles en definisjonsordbok. Gjelder den ett språk, er den enspråklig (monolingval), gjelder den to (f.eks. fra norsk til engelsk), er den tospråklig (bilingval), og man skjelner da mellom utgangs- eller kildespråket, som oppslagsordene er tatt fra, og målspråket, som de er oversatt til.
En ordsamling som er liten av omfang, kalles ofte en ordliste. Den vanligste typen er rettskrivningsordlisten, som i prinsippet viser ordenes stavemåte og bøyning, og som, til forskjell fra ordboken, sier lite eller ingenting om ordenes betydning og bruk. Norske skoleordlister skal godkjennes av Språkrådet. - En mindre samling av ord med forklaring tatt fra ett verk er et glossar. - En fullstendig ordsamling f.eks. fra hele litteraturen i et språk, eller over alle søkeord i et dokumentasjonssystem (se dokumentasjon), kalles en tesaurus. - En fullstendig ordsamling fra ett forfatterskap, fra Bibelen el.l., kalles en konkordans (angir vanligvis kilde, frekvens og tekstsammenheng). Læren om ordboksarbeid og prinsippene for det kalles leksikografi.
Av store ordbøker i europeiske land utkom Det franske akademis ordbok i sin 1. utgave 1694. Samuel Johnsons store engelske ordbok utkom i 1755. J. og W. Grimm begynte utgivelsen av Deutsches Wörterbuch (1854–1961). I England utkom New English Dictionary fra 1884 til 1933 (senere nytrykk kalt The Oxford English Dictionary, OED). Den største svenske ordboken er Ordbok över svenska språket, utgitt fra 1893 av Svenska Akademien og vanlig kalt Svenska Akademiens ordbok (SAOB), som i 2005 kom med sitt 34. bind (til og med ordet tojs).
Den største danske ordboken er Ordbog over det danske Sprog (ODS, 28 bd., 1919–56), grunnlagt av Verner H. Dahlerup. For islandsk foreligger Islandsk-dansk ordbog (1920–24, hovedred. S. Blöndal) og A. Böðvarsson: Íslensk orðabók (1983), og for færøysk Færøysk-dansk ordbog (1927–28 og senere utg. og tillegg, red. M. A. Jakobsen og Chr. Matras).
Den første ordboken i Norge var Jens Bjelkes fortegnelse over ord i den norske lov (1634). I 1646 kom Christen Jenssøns samling av dialektord. De viktigste ordbøker over dialektenes ordforråd er Ivar Aasens Ordbog over det norske Folkesprog (1850, 2. utg. 1873 kalt Norsk Ordbog), og som et supplement til denne Hans Ross' Norsk Ordbog (1895, opptrykk 1971). Ordforrådet i begge disse inngår i den store Norsk Ordbok over «det norske folkemålet og det nynorske skriftmålet», som har vært i arbeid fra 1930 (7 bd. er utgitt 2008; planlagt til 12 bind). Norsk Riksmålsordbok ble utgitt av Riksmålsvernet (4 bd. 1937–57, hovedred. T. Knudsen, H. Noreng og A. Sommerfelt; 2 tilleggsbind 1995, red. av H. Noreng). Den største ordboken for norrønt er J. Fritzners Ordbog over det gamle norske Sprog (2. utg. i 3 bd., 1886–96, opptrykk 1954), med et tilleggsbind ved F. Hødnebø 1972.
En rekke personer og institusjoner, f.eks. Rådet for teknisk terminologi, har stått for ordbøker over forskjellige emner. Se også etymologi.
Den største samlingen av norske ordbøker i elektronisk versjon finnes på www.ordnett.no. Norges største utgiver av ordbøker er Kunnskapsforlaget.