lagringsenhet der data skrives (og senere leses) ved hjelp av laserlys på en utskiftbar, roterende plate. Kategorien omfatter blant annet CD (compact disc) og DVD (digital video disc, senere digital versatile disc; i praksis er det ingen offisiell tolking av denne forkortelsen), som begge brukes innen både databehandling og multimedia, og som har lik utseende og fysisk størrelse med en diameter på 5,25 tommer (13,3 cm). Det finnes optiske lagringssystemer der platene er både større og mindre enn dette.
Data skrives ved at en høyenergi-laserstråle lager merker i plateoverflaten: Laseren kan smelte groper, den kan få et stoff i et mellomsjikt på platen til å fordampe og danne bobler, eller den kan forårsake en kjemisk forandring som endrer plateoverflatens evne til å reflektere lys (derav uttrykket å «brenne» en CD eller en DVD). Når data skal leses, fokuseres en lavenergi-laserstråle på platens overflate, og refleksjonene fra denne registreres. Merkene etter høyenergilaseren og mellomrommene mellom disse gir ulik refleksjon og tolkes av systemet som binære 0-er og 1-ere. Selve laseren er fastmontert, mens laserstrålen styres ved hjelp av et bevegelig, styrbart system av speil og linser.
Lagringskapasiteten til optiske enheter avhenger av hvor tett brennemerkene kan plasseres, hvor mange lag som kan brennes på en side, og hvorvidt bare en eller begge sider kan brukes. Grensen til en vanlig CD er rundt 700 MB (én side og ett lag), mens på en DVD står brennemerkene tettere, slik at kapasiteten er rundt 4,7 GB for én side med ett lag data. En tosidig DVD med to lag på hver side kan følgelig komme opp i 17 GB med data. CD-er brukes til musikk og til data, mens DVD-er er blitt et populært medium for film og data. Til brenning skiller man mellom skiver der data kan skrives bare én gang (angitt med R) og skiver der data kan overskrives (angitt med RW). For DVD-er er det oppstått to ulike standarder for éngangsbrenning, angitt som henholdsvis –R og +R, et skille som ikke spiller noen rolle når skivene skal avspilles eller leses.
Utstyr for brenning og avspilling av CD-er og DVD-er har blitt standardutstyr for både stasjonære og bærbare PC-er. Hvor fort data overføres mellom spiller/brenner og PC avhenger hovedsakelig av hvor raskt produsentene kan få skiven til å rotere uten at laseren blir unøyaktig.
Utviklingen av høyoppløselig fjernsyn har gjort det særlig påkrevd for filmindustrien å utvikle optiske lagringsmedier med større kapasitet. Løsningen på dette har i hovedsak dreid seg om å bytte fra rød laser til blå laser, som har kortere bølgelengde, slik at brennemerkene kan plasseres nærmere hverandre på skiven. Det er utviklet to konkurrerende løsninger på dette, kjent som henholdsvis Blu-ray Disc og HD DVD. Kapasiteten per skive er fra tre til fire ganger den i dagens DVD-er. I 2008 ble det klart at Blu-ray hadde vunnet markedskampen, da Toshiba, en av initiativtakerne til HD-DVD, kunngjorde atde legger ned sin satning på dette formatet.
Utenom film og musikk er optiske skiver egnet til backup og arkivering av all slags data. Privatpersoner og små bedrifter kan ordne dette med vanlig brennerutstyr på PC-er, mens større organisasjoner kan velge blant forskjellige typer spesialutstyr som løpende automatiserer både brenning og innhenting av data. Ubrente skiver må betraktes som ferskvare, mens data som er lagret optisk, har en levetid på opptil 50 år, og i alle tilfeller langt mer enn magnetbånd.