opera seria

Opera seria er en opera med tragisk handling, vanligvis med klassisk-mytiske eller historiske emner. Denne operaformen var rådende i Europa mellom 1710 til rundt 1770. I denne perioden fikk kastratsangere en viktig rolle og de briljerte med sine store tekniske ferdigheter og utfordret komponistene til å skrive stadig mer kompleks vokalmusikk. På slutten av 1700-tallet reformerte Gluck operatradisjonen ved å nedtone bravursangen og vektlegge fortellingen og innholdet i operaen. Opera seria hadde sin motsetning i den komiske operaen, opera buffa. Betegnelsen ‘opera seria’ kom til i ettertid.

Opera seria ble bygget på italiensk tekst, men ble oppført i hele Europa av en rekke europeiske komponister. Også i Latin-Amerika ble formen populær, for eksempel på Cuba. I opera seria ønsket man å bruke de klassisistiske idealer og regler også i musikkteaterformen. Disse reglene sa at et drama bare skulle vise sømmelige handlinger på scenen.

Opera seria benytter seg av konvensjoner fra høy-barokken. Den startet med en ouverture i tre satser. Deretter fulgte en rekke resitativer med dialoger som tegnet hovedpersonenes følelser. Resitativet ble kalt ‘secco’ når det ble ledsaget av for eksempel cembalo, theorbe og cello. Secco ble erstattet av et ‘stromento’ eller ‘accopagnato’ resitativ når sterke følelser skulle komme til uttrykk og hvor sangerne nå ble akkompagnert av hele strykergruppa. Arien som fulgte ble kalt ‘da capo-arie’ (ABA-form). Ved gjentakelse av A-delen utbroderte man ofte melodien med ornamenter. En godt utviklet opera seria kunne ha opp til 30 musikalske innslag.

Blant de første opera seria-komponistene finner vi Alessandro Scarlatti og andre komponister som arbeidet i Napoli på 1700-tallet og utviklet den neapolitanske operaen. Eksempler på opera seria er W.A. Mozarts Idomeneo (1770) og La clemenza di Tito (1791) som begge var påvirket av Glucks operareform.