operativ fjerning av deler av kjønnsorganene. Hos menn betegner omskjæring fjerning av forhuden på penis. Hos kvinner betegner omskjæring ulike kvestende operasjoner (excisio) som ofte omtales som kjønnslemlestelse eller genital mutilering.
Både i antropologisk og psykoanalytisk litteratur finnes det mange forsøk på tolkning av omskjæring, men i sine ulike former tillegges skikken så mange ulike meninger og betydninger at noen enkel og entydig tolkning ikke kan gis. Både for menns og kvinners vedkommende er det misvisende å betrakte omskjæringen isolert. Den er bare én av de mange former for operative inngrep og forandringer (f.eks. fjerning av fortenner, arrtatovering, omforming av kroppsdeler som ører og lepper) som folk på ulike steder og til ulike tider har tillagt religiøs, moralsk, sosial eller estetisk betydning. Omskjæring må i hvert samfunn forstås som ledd i en større sammenheng, der den inngår i komplekse rituelle handlinger som er forbundet med initiasjon, kjønnsrollemønster og ekteskap.
Omskjæring av menn
Omskjæring av menn er i sine ulike former en meget utbredt skikk, som er kjent fra 4. årtusen f.Kr. i Egypt og fra mange av oldtidskulturene i Midtøsten. Skikken holdes fortsatt i hevd i den semittisk-talende verden og i nesten hele den muslimske verden for øvrig, foruten i jødiske trossamfunn og blant koptiske kristne i det nordøstlige Afrika. I Afrika ellers og blant Australias urbefolkning, i Polynesia og Mikronesia er den meget utbredt, mens den opptrer sporadisk blant amerikanske indianere og i Asia utenom de muslimske områdene.
Selve operasjonen
Selve operasjonen har ulike former. Den vanligste er at forhuden fjernes helt, slik at glans penis blir fullstendig blottlagt. I mange ikke-muslimske samfunn i Sørøst-Asia og på enkelte øyer i Polynesia og Melanesia gjøres et langsgående snitt som kløver forhuden på oversiden av penis, uten at noe fjernes (incisio eller super-incisio). Mange australske og melanesiske folkegrupper foretok tradisjonelt andre operative inngrep, enten i kombinasjon med omskjæring eller uten denne, eksempelvis et langsgående snitt som åpnet urinrøret de ytterste 3–4 cm (sub-incisio). Inngrepene ved omskjæring utføres i de fleste samfunn med en kniv av metall eller stein. Hos jødene og muslimene foretas operasjonen i guttenes tidlige barndom, mens omskjæring i de fleste andre kulturer er ledd i seremonier forbundet med initiasjon, når guttene ved, eller noe etter, pubertetsalderen opptas i de voksnes rekker.
Meningsinnholdet
Meningsinnholdet i omskjæringen synes å variere betydelig. I den gamle semittiske religion beskrives omskjæringen som et tegn på pakten mellom folket og Gud (1 Mos 17; Jos 5), og den kom derved også til å stå som tegn for tilhørigheten til Israels folk. De første kristne ville beholde skikken, men apostelen Paulus virket for at den skulle oppgis og erstattes av dåp (Rom 2). I de samfunn som praktiserer omskjæring, ansees voksne, uomskårne menn oftest som urene og «uferdige»; omskjæringen er en forutsetning for at en mann skal godtas som fullverdig mann og medlem av samfunnet.
Fra medisinsk hold har det vært hevdet at omskjæring av menn er gunstig, og at f.eks. visse typer kreft forekommer mindre hyppig hos folk som praktiserer omskjæring. Medisinske og hygieniske synsmåter ligger til grunn for den store utbredelse omskjæring har i USA, der mange guttebarn omskjæres på klinikkene kort etter fødselen.
Omskjæring av kvinner
Omskjæring av kvinner, ofte benevnt kjønnslemlestelse eller genital mutilering, har atskillig mindre utbredelse. Skikken opptrer i ulike former og i varierende grad i mange muslimske samfunn fra Vest-Afrika til India. Dessuten kjennes skikken fra en rekke samfunn utenfor det muslimske området i Afrika, særlig i de vestlige og østlige delene av kontinentet.
Selve operasjonen
Selve operasjonen har to hovedformer: klitorisamputasjon (klitoridektomi) og faraonisk omskjæring. Den første kan omfatte fjerning av en liten del eller av hele klitoris; i de mest ekstreme former blir også de små kjønnsleppene skåret bort. Blant muslimer er denne formen kalt sunna-omskjæring (etter arabisk sunna, 'skikk, tradisjon'). Den faraoniske er den mest omfattende operasjonsformen. Som navnet antyder, har den tradisjoner tilbake til keisertidens Egypt. Ved et slikt inngrep blir hele klitoris fjernet, sammen med de små kjønnslepper og det meste av de store. Deretter sys disse sammen over skjedeåpningen; bare en ganske liten passasje holdes åpen for urin og menstruasjonsblod. Denne sammensyingen kalles infibulasjon (av lat. fibula, 'nål, hekte'). Den faraoniske formen er vanlig i Somalia, Sudan, Eritrea og visse deler av Nord-Nigeria og Mali.
Det er kvinner som utfører operasjonen, og jentene omskjæres ved forskjellig alder. I Etiopia og Nigeria foretas klitorisamputasjon allerede den åttende dag etter fødselen, andre steder kan operasjonen utføres helt opp til 10-årsalderen. Når omskjæringen foretas i pubertetsalderen, er den vanligvis ledd i initiasjonsseremonier.
Meningsinnhold
Også omskjæring av kvinner har meget ulike meningsinnhold i forskjellige kulturer, og selv i samme samfunn tillegges den et mangfold av betydninger. Enkelte steder mener man at omskjæringen gjør kvinnen fullkommen, øker hennes fruktbarhet og forbereder henne til ekteskap. Etter infibulasjon må det likevel ofte en ny operasjon til for å gjøre samleie mulig. I den muslimske verden begrunnes den faraoniske omskjæringen også med at kvinnen i sitt vesen har en tendens til seksuell tøylesløshet, og at operasjonen hindrer en slik tilbøyelighet og bevarer hennes renhet. En del av formålet med infibulasjonen synes å være det samme som for middelalderens kyskhetsbelte i Europa, og mange kvinner underkaster seg ny infibulasjon etter fødsel eller når ektemannen forlater hjemmet for lengre perioder.
Motforestillinger
Omskjæring av kvinner, og særlig den faraoniske, har av humane og helsemessige grunner lenge vært motarbeidet. Operasjonen er meget smertefull og fører ofte til komplikasjoner og psykiske skader. Den utføres oftest under lite betryggende hygieniske forhold. I mange tilfeller blir seksuallivet utilfredsstillende eller direkte smertefullt for kvinnen, som også kan få vanskelige fødsler fordi arrvevet som dannes etter operasjonen, er mindre elastisk.
I Sudan ble faraonisk omskjæring forbudt ved lov i 1946, og flere land har lignende lover, men disse har hatt liten virkning. Ved siden av den tradisjonelle omskjæring er det nå mange leger og annet helsepersonell som fortsatt utfører operasjonen. Likevel viser de mest omfattende inngrepene en synkende tendens. Opplysningskampanjer støttes mange steder av muslimske ledere, idet skikken savner grunnlag i Koranen. I de profetiske skrifter heter det at Muhammad anbefalte sunna-omskjæringen; men han påbød den ikke, og han tok avstand fra den faraoniske. Det er trolig at utviklingen i disse samfunnene med tiden vil endre familienes og slektsgruppenes økonomiske grunnlag og kjønnsrollemønster på en slik måte at også omskjæringen av kvinner vil miste sin betydning og gå av bruk. I mange vestlige land, også i Norge, er det dannet aksjonsgrupper for å bekjempe omskjæring av kvinner.