vokalforandring som består i at en vokal i en trykksterk stavelse blir helt eller delvis lik vokalen i den følgende trykklette stavelsen. Omlyd er en fjernassimilasjon og forekommer i en rekke språk. I nordisk skjelner man gjerne mellom i-, u- og a-omlyd som inntraff på overgangen mellom urnordisk og norrønt språk.
Ved i-omlyd, som er utbredt også i andre germanske språk enn de nordiske, blir vokalen foran nærmet til den høye fremre tungestillingen, slik at á (å) går over til æ, a til e, o til ø, u til y, og au til ey (øy), f.eks. látiR til lætr, gastiR til gestr, domian til døma, fullian til fylla, lausian til leysa (løysa). Jfr. engelsk man – men og ty. Mann – Männer.
Ved u-omlyd (eller w-omlyd) blir vokalen rundet slik at maguR blir mǫgr (måg), barnu blir bǫrn (jfr. da. børn), singwan blir syngva (synge). Både i-omlyd og u-omlyd opptrer særlig fra slutten av vikingtiden. Ved a-omlyden, som er noe eldre, senkes i til e og u til o, f.eks. wira til verr (mann) og hurna til horn. a-omlyden er særskilt utpreget i vestnordisk, og den har skapt dobbeltformer som skudd – skott, norsk kolle mot svensk kulle.
Den jamning (vokaljamning) som finnes i norske målføre (særlig i trøndersk), er også en slags omlyd, f.eks. gatu til gutu, viku til vuku.
Ordet omlyd ble først brukt av Klopstock, som brukte det også på avlyd og brytning. Jacob Grimm gav det dets nåværende betydning.